hmm

Fikk en tankevekker i dramatimen i dag, som fikk meg til å tenke på læringsstrategier fra den tiden jeg selv gikk på skolen, parallelt med det jeg selv har tatt til meg i drama timene i dag.
I dramatimene har jeg lært mye om at man kan skape mye av lite, hvor lite som skal til for å få fantasien til å løpe, i rolle. Dette har nok mye å gjøre med Annes planlegging, og riktige spørsmål, som hun stiller til klassen, at det heletiden er progresjon i økten.
Jeg merker på meg selv at jeg hele tiden er skjerpet, pågrunn av 2 ting. Korte beskjeder, enkle beskjeder. Helt ubevist har jeg sittet igjen med et utbytte etter hver time.
Tenk så mye man kan få til ut av en liten avisnotis, eller et bilde av en ting, sted. Dette får fantasien til å ta ut på nye veier.

Kontrastene er da store til en episode jeg husker fra tiden min på barneskolen.
Jeg husker vi skulle ha skuespill. Klassen ble delt i to, og vi fordelte rollene selv. Handlingen var lagt til et møterom, og vi hadde alle replikker. Det ble som det sikkert blir veldig ofte rundt om i klasserommene. Stakkato lignende seanser, der vi knytter oss for mye til teksten, og det spontane kommer i skyggen.
Dette kommer nok av at lærere ikke føler seg trygge, men føler likevel de må innom temaet i undervisningen.

Jeg føler jeg opplevd hvordan det ikke skal gjøres, og at man med enkle hjelpemidler kan lokke frem spontanitet, iver og glede, istedenfor å gjøre det for avansert.
Kristin var også inne på det i timen i dag, at forarbeid og forberedelser er alfa omega. Dette gjelder i bunn og grunn alle fag i skolen, men også drama, som jeg har fått mer innsikt i denne høsten.
Dette var mitt syn på et praktisk eksempel i hvordan en lærer ikke behersket en undervisningsform i skolen, og hvordan det er mulig å gjøre undervisning mer spennende

Jean Piaget

Piaget var en forgrunnsfigur i Kostruktivismen, og hans metoder i forskning på kunnskapens struktur er at han jobbet med enkeltindivider og innhentet kunnskap fra virkeligheten til barn. Han var testet ikke store grupper, men brukte en klinisk metode, for å studere enkeltinndividet.
Han studerte barn i en setting, som skulle være lik for alle, og han jobbet med å holde samtalene i gang hele tiden, for å dra mest mulig ut av tankeprosessen til hver enkelt individ.

Nå skal jeg med egne ord, uten oppslagsverk prøve definere Piaget tanker. Grunnbegrepene er enkle, men jeg tror på, det kan være vanskelig å få tak på de.
De består av
Representasjon
Prosess
Motivasjon

Den indre representasjonen består av det som gjerne er stammen i Piagets teori. Begrepet sjema.
Fra barnet er fødd har de noen få sansemotoriske skjema, som griping, suging osv. Disse utvikler seg hele tiden, og etter hvert får barn flere og flere sjema.
De får eksempelvis leker, som de synes er kjekke å leke med, men så finner de ut det er noe inni leken, da blir det med en gang mer spennende å finne ut av hva som er inni leken.
For min egen del kan jeg sammenlikne det med lego. Jeg brukte mye lego, og begynte i det små, med store klosser. Etter hvert, når jeg følte jeg hadde løst koden med de store klossene, ville jeg ha nye utfordringer, så da ble ting mer avansert.
Jeg vil tro at vi i dagens samfunn kanskje kan spore det til dataspill. Da barn ( og voksne) danner skjema på de enkle nivåene, før de tar vanskelighetsgraden høyere etter hvert.
De tingene som vi er mest ute etter i pedagogikk og undervisningssammenheng er de kognitive skjemaene. De kognitive skjemaene er råmateriale for tenking, som igjen betyr at de barn tenker før de handler. De kognitive skjemaene blir ikke utløst av en hendelse. De sitter på et mye høyere mentalt nivå, og kan plukkes frem når en måtte ønske det.

Læringsprosessen
Læringsprosessen kan deles opp i to prosesser som er et ledd i utviklingen. Assimilasjon er den ene. Ifølge Piaget betyr det at nye inntrykk blir knyttet til skjema som barn har fra før.
Dette fører ofte til noen rare sammensetninger, som det er nevnt i Imsen, er det en elev som i 6 års alderen får presentert en – A. Læreren lurer så på hva det er, hvorpå eleven svarer, at det muligens kan være spar ess.
Dette viser at denne eleven hadde en knagg å henge A en på, men ikke helt rett mening.
Dette fører oss over på det andre begrepet, Akkomodasjon.
Dette er en restrukturering av de eksisterende skjemaene, bare at nå er vi i stand til å omdanne de til hver enkelt situasjon. Når den nevnte eleven har kommet litt lenger, vil han forstå, at –A, kan bety både spar ess, og den første bokstaven i alfabetet.
I denne prosessen blir skjemaene også flere. Barn har eksempelvis et skjema om fluer. Dette innebærer alle innsekter som flyr. Etter hvert vil de lage skjema for både veps, mygg og huler. Alså, skjemaene utvikler seg og blir flere.

Så er det motivasjon.
Møter barn en hindring, så mener Piaget at det ligger latent i barns minne, at de ønsker å komme seg videre. Mennesket er generelt nysgjerrige, og vil komme seg vider

"Kartet er ikke terrenget" - Batson.

Piaget utalte at barnet er generelt interessert, og møter de motgang i eksempelvis matteoppgaver, vil de strebe for å klare oppgaven. Ifølge Piaget, og den Konstruktivistiske læringsteori ligger dette latent i alle barn.
Nå vil ikke jeg konkludere med hvorvidt han har rett eller galt, men det bringer meg inn på det jeg skal blogge om i dag.
Ved å studere den Kognitive læringsteorien, samt lese Begynner opplæringen av Marit Høynes har hjulpet meg å belyse noen mørke stier jeg har vert i ferd med å kjøre meg fast på.
Tilpasset opplæring er en av fanesakene i Kunnskapsløftet, og den Kognitive læringsteori legger stor vekt på å tilpasse elevens forutsetninger. Disse to går hånd i hånd her.
Den delen som er i ferd med å lysne for meg, er matterelatert, og omhandler elevenes progresjon og arbeidsmengde, ikke minst hva de skal arbeide med.
Som Imsen belyser i Begynner opplæringen, har jeg også helt ubevist tenkt i feil baner.
Det er en klar forskjell på vanlige rekneoppgaver og tekstoppgaver. Tekstoppgaver kommer også under grubliser.
Mine tanker rundt dette har vert at man begynner med rekneoppgaver, for så gå over til mer avanserte tekstoppgaver når man kommer så langt. Jeg har sett på tekstoppgaver som noe man begynner på når man mestrer regnemetodene.

Etter å ha lest mer om Kognitivismen og begynner opplæringen av Imsen har jeg gjort meg opp andre meninger. For det første er det ikke en elev som er lik. Så hvorfor skal det være slik at alle elever lærer best av å gjøre rekneoppgaver først, for å forstå stoffet.
Det er jo slik at det er flere elever som ser på de generelle regne reglene som døden, og mister helt motet. Men ofte har disse elevene evner utover dette. De har andre knagger å henge ting på, mer konkretiserende metoder å tenke på, og gjerne knytter de til seg begrep i dagliglivet som de behersker, og løser oppgaven på en fortreffelig måte. Kanskje mer i tråd med Piagets teori? Med en riktig og grundig diagnostisering av eleven vil vi som lærere lettere se hvordan man skal finne nivået på hver enkelt elev. Punkter som den kognitive læringsteorien setter klare streker under.
Som Steinar flere ganger har nevnt, så er det ikke gitt at det som fungerer på en klasse fungerer på alle. At læreryrket ikke er A4 har vel vi ferskinger fått oppleve, og inntrykkene av å analysere læringsmiljøene både på individuell og kollektiv basis, i tråd med det Kognitive perspektivet ser jeg i aller høyeste grad viktigheten av.

Straff og belønning, ja takk! Begge deler?

Operant betinging og forming av atferd.

Edward Lee Thorndike var den første som rettet fokus på hva som skjer etter responsen er avgitt i forming av atferd, og var på en måte en oppfølger til den klassiske betingingen som omhandlet den automatiske reaksjonen
Effektloven ( 1913) sto sentralt i Thorndike sine ideer, som så at effekten av tilfredsstillelse ( ” a satisfying state of affairs” ) var mye større en om etterfølgelsen av responsen hadde vert negativ ( ”an annoying state of affairs”, Imsen s. 183 ).
Dette kan vi se igjen fra filmen vi så på skolen i dag, Torsdag, Supernanny.
Hva foreldrene har drevet med stiller jeg meg sterkt undrene til, og får jeg en sånn unge selv en gang, må jeg vurdere å sula opp, å ro heim igjen.
Effekten av måten foreldrene taklet barnet på var slett, da de prøvde overgå hverandre, og så ikke at deres oppførsel ikke gagnet jentene positivt. Nå fikk ikke jeg med meg slutten, men tidligere har jeg sett supernanny i aksjon, og de gangene har hun gitt barna noe å strekke seg mot om de er snille, samt en type skammekrok om de ikke oppfører seg. Et klassisk Behavioristisk synspunkt. Nå kommer vi mer inn på Skinner som tok tankene til Thorndike litt lenger. Skinners Han mente det var nettopp slik supernanny gjør som er den riktige metoden. Å gi barna noe å strebe etter, for å søke det gode, for deretter motta belønning, og motsatt.

”Enhver stimulus som etterfølger en respons, er en forsterker hvis den øler sannsynligheten for at responsen skal oppstå i fremtiden”( Skinner, Imsen side 183 )

Slik jeg ser det vil jeg med Thorndike sin ide, bli gla etter et løp, da far minn kommer bort å sier jeg var helt konge, mens med Skinner sine tanker vil jobbe ekstra hardt under løpet for å oppnå best resultat, for jeg veit at far min har stor tro på meg.
Er dette en forenklende tanke?

Men hadde jeg løpt sakte, hadde straff fra far min gjort at jeg hadde løpt fortere neste gang?
Ikke ifølge skinner.
Straff har liten plass i skinners teori. Han mener straff ikke kan knyttes mot en reaksjon, slik at den forsvinner, og at straff er lite nyttig i forhold til det man kan oppnå med ulike måter for belønning.

Nå gjør ikke mitt eventuelle dårlige løp at jeg har dårlig atferd, men felles for teoriene til Thorndike og Skinner er at begge mener at mennesket kan styres og formes ut i fra belønningssystemet. Skinners atferds teorier sto fjellstøtt i skolen på -60 og -70 tallet, og ga følgende retningslinjer:( Didaktisk Arbeid, Lyngsnes, Rismark, s 50.)
- Lærerstoffet brutt opp i små enheter
- Undervis først i det elementære. ( Noe Gry var inne på i mattetimen Torsdag. Da hun mente at eleven burde jobbet lenger med det elementære i barneskolen, slik at de fikk ”putla” på litt selv, skape en egen forståelse før de begir seg ut på vanskeligere oppgaver. Om gry har et Behavioristisk læringssyn vil ikke jeg påstå, men uansett, Mozart kule til Gry.)
- Kunnskapskontroll
- Alle elever kan ikke følge samme tempo.
- Programmer lærerstoffet.
Belønningssystemet tror jeg på selv, jeg klarer lett til å bli styrt av insentiver. Og intensiver mener jeg blir sentralt i hvordan man bruker ytre belønning i skolen.

Ingen elever i skolen er like, og alle har forskjellige behov og forutsetninger. Dette gjør også at den subjektive insentive verdien for hver enkelt elev er forskjellig.
For da å kunne angripe et ”problem” på riktig måte er gode elev- lærer relasjoner viktige, som vi har lest om i ”Kvalitetsskolen” av Ogden (s.131), slik at læreren veit hvilke knapper han skal trykke på for å oppnå best mulig virkning i sin måte å belønne en elev.

Etablering av positive elev - lærar -relasjoner

Etablering av positive elev – lærer – relasjoner.

Fra jeg selv gikk på skolen husker jeg godt de lærerne som gjorde inntrykk. Det var de som gav av seg selv, og var interessert i hva vi drei på med på fritida.
Dette gjorde at skuldrene ble senket, og skoledagene gikk mye lettere.
De lærerne derimot som kom for å gjøre en jobb (gjerne vikarer) fungerte i bunn og grunn som roboter.
Med et programfestet manifest som skulle legges frem, arbeides med, så gå ut døra da timen var slutt.

Som det står i boka, Kvalitetsskolen, av Terje Ogden, er bevisthetsnivået hos lærerne viktig.
Dette dreier seg ikke om metoder og teknikker å undervise i, men å ha øynene med seg, på hva som skjer i klasserommet.
Jeg husker selv at jeg kunne irritere meg grønn over medelever som dreiv på bak ryggen til læreren, og jeg kunne ikke fatte å begripe at det var umulig å unngå å se de drev på med tull, som skapte ukonsentrasjon. Er det slik man blir når man blir lærer at men går inn i et konstant tunell syn?

For å unngå slike ting, er det viktig å bli godt kjent med eleven som individ. Skape et tilitsforhold som bygger på gjensidig respekt. Elever er kanskje unge, men jeg tror ikke de er mer avanserte enn de behandler en lærer som voksne, om læreren behandler de som fremadstormende elever.


- Fritidsinnteresser
- Helgesysler
- Aktuelle tv serier / filmer
- Klesmerker / trender

Dette er punkter jeg mener er enkle for en lærer å følle med på. Klarer en lærer å knytte noen band til noen liknende punkter er mye gjort.
Vil likevel presisere om dette går for langt, kan elevene utnytte dette, og presse læreren til å gi klassen, eller enkelt elever for mange ”gullerøtter”.
Å markere at læreren er sjefen er viktig.

Noen ganger er det bare slik at det ikke passer. Kjemien er helt feil, og lærer går ikke sammen med klassen i det hele tatt.
Da vil det være lurt at det er 2 lærere til stede. Så det er flere strenger å spille på, eller at læreren skifter til en annen klasse.
Dårlig kjemi vil tære på lærerne og elevene, og ingen vil sitte igjen som vinner.

Læreforutsetninger

Denne ukens tema er Undervisningsplanlegging. Tenkerne, og ikke minst tankene omkring dette er mange. Jeg vil ta utgangspunkt i Bjørndal og Lieberg sin Didaktiske relasjonsmodell.

”Et skapende og dynamisk samspill mellom lærere og elever anser vi således for å være et av de viktigste kriteriene for god undervisning” (Lyngnes og Rismark s.78.).
Ut fra dette ble den didaktiske relasjonsmodellen, eller, ”diamanten” dannet.


- Læreforutsetninger
- Mål
- Rammefaktorer
- Arbeidsmåter
- Innhold
- Vurdering

Dette er punkt som ”diamanten” bygger på, og jeg skal drøfte det første, læreforutsetninger litt nærmere.

Læreforutsetninger er de forutsetningene en elev har for å ta til seg læring.
Ingen elever er like, og alle har forskjellige forventninger og historier før de setter seg på skolebenken. I den grad TPO er i fokus i dag, så er elevens interesser, historier, evner viktige for å tilrettelegge læring på best mulig måte.
Å bli kjent med elevens forutsetninger er i tråd med både Piagets og Vygotskys tenking.
Likevel er det en forskjell mellom de to store. Piaget fokuserer på hva eleven allerede kan. De selvstendige prestasjonene til hvert individ. Mens Vygotsky retter hovedfokus på den kognitive prosessen, hva som er under utvikling, det uferdige.

Ulikhetsgraden til hver elev er viktig å kunne for å vite hvor man skal legge lista. Det er ikke unormalt at man legger lista like høyt for hele klassen, dette gjør at det er mange som river med glans, og mange som flyr himmelhøyt over.
Her kan også ”headfittingsprinsippet”, ( som egentlig hører under innhold punktet) trekkes inn. Ifølge Vygotsky og Piaget er det viktig at vannsklighetsgraden mellom det man kan fra før og det nye lærestoffet harmonerer. Velger man for enkel vanskelighetsgrad detter hatten ned i ansiktet, for vanskelig, så sitter den for løst på toppen.

Skinner (Behaviorismen) sine tanker kan også knyttes opp mot læringsforutsetninger. Det Behavioristiske synet mente at mennesket var påvirket av miljøet det var i, og at mennesket ble drevet av straff og belønning. Harmonerer ikke dette med Vygotsky og Piaget sine tanker, da de mener at hver elev har forskjellige forutsetninger fra oppveksten? At man må kjenne eleven for å velge den beste belønningen (straff og belønning) som vil gi den beste læringseffekten for akkurat den eleven det er snakk om.

Læreforutsetninger er mangfoldig. I en klasse på 20 elever er det 20 egenarter. Dette sier seg selv at det er mye for en lærer å følge med på. Likevel, det er forventet at en er oppdatert på hver enkelt elev sin ”status” for å holde høyest mulig nivå på undervisningen til hver enkelt elev. For å få grep om dette kan det være nyttig å stille enkle spørsmål som

- Hva eleven kan fra før?
- Hva er nytt for eleven?
- Hva er elevens interesser?
- Har eleven spesielle problemer eller resurser i forhold til undervisningen?

I tilegg til disse punktene som står nevnt i boken (Lyngsnes og Rismark) ville jeg personlig hatt nytte av og vist litt om hva som foregår innenfor husets fire vegger utenom skoletiden. Det kan for eksempel være hendelser som kan være av delikat art man bør styre bort fra eller hendelser man kan gripe fatt i og bruke som ”isbrytere”.
Jeg husker selv jeg syntes det var kjekt når lærere snakket om ting de hadde opplevd utenfor klasserommet, og om ting vi elevene gjorde i fritiden. Dette vil gjøre det lettere å ha øynene med seg, om man vil lære å lese elevene lettere om uforutsette situasjoner oppstår.

Jeg tror ikke Økologi kan være et alternativ til behaviorismen.
Økologi tar for seg samspillet i naturen, samspillet mellom organismer og miljøet, og jeg mener ikke at vi skal tilbake på steinalder nivå, men at naturen er en fin læringsarena.
Å overvinne naturen i 6. klasse er ikke mine hensikter, men å harmonere med!

Behaviorismen sier jo at mennesket er formet av naturen, at menneskelig oppførsel er lært eller feillært gjennom stimuli og respons fra det miljøet. Dette er jo en parallell som kan trekkes mellom Økologi og Behaviorismen, men om den ene kan erstatte den andre, tror jeg ikke.

Pedagogisk grunnsyn

Pedagogisk grunnsyn

De siste årene etter Idrett grunnfag, og frem til i dag har jeg ofte lurt på hvordan jeg kommer til å være som lærer. Hvilke særtrekk kommer jeg til å ha, hvilke metoder kommer jeg til å bruke og hvordan vil jeg takle forskjellige episoder.

Dette kalles vist nok, pedagogisk grunnsyn.
Pedagogisk grunnsyn kan defineres som, hva ligger til grunn for mine handlinger.
Hvilke handlinger er det jeg behøver å gjøre som danner et best mulig samspill i en gruppe.

Her er det jo flere læringsteorier man kan støtte seg til
Kinetiske læringsteori
- De som liker å bruke kroppen i læring

Taktil læringsteori
- De som har kreative evner

Visuell læringsteori
- De som liker å lese og skrive notater

Auditiv læringsteori
- De som liker å snakke og diskutere.

Viss en lærer knytter seg for tett opptil en av disse teoriene, og rendyrker en spesielt, må ikke det nødvendigvis bli en latterlig dårlig lærer?
Om man penser innpå den Humanetiske psykologien, som sier menneske er i sentrum, der selvoppfatning og selvtillit er sentralt må man kunne beherske alle de 4 punktene til punkt og prikke. For meg så er ikke de punktene måter man kan velge å undervise på. Men punkter som man kan plassere elevene i. For i en klasse er det nok elever til å fylle opp alle ”boksene”.

I praksis snakket vi om å se elevene. ikke bare de som kommer inn under 20 % regelen. De 10 % i hver ende som er enten de flinkeste, eller de 10 % i andre enden som ikke er så flinke.

Jeg linker ”menneske i sentrum” til Humanetisk psykologien, men for å ta for meg en litt mer eksentrisk teori. Psykoanalysen. Er det noe fra den jeg kommer til å bruke som lærer?
Jeg kommer nok aldri til å undervise i den oppfatningen at alle nyfødte barn er fylt med syndens skam og besmittelse, men jeg tror jeg kommer til å oppleve tilfeller der barn oppfører seg som Freud beskrev. Blant annet med Id og super ego. Hvor jeg er Id, og er fornuftig, hvor de da er super ego, og veit det beste er å gjøre som jeg sier, men likevel velger noe annet. For å være trass, for å tøffe seg, eller andre grunner.

En ting jeg synes det er for lite av i skolen, er undervisning ute. Skoleturer til fjells, overnatting i telt og slike ting. Mulig noen syns det er litt søkt at jeg nevner dette, men lærdommen er enorm i slike forhold. Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på brøk og grammatikk. Men det som kommer mer og mer i skolen i dag. Noe man ikke klarer unngå. Det er allmenndannelse.

Om vi vil det eller ikke så er skolen i ferd med å skli ut til å bli en oppdragelses anstalt.


Da mener jeg at fjellet er et element man lærer seg
- Respekt for andre
- Selvdisiplin
- Selvbeherskelse
- Samarbeide
- Flytte egne grenser

Man finner et snev av Behaviorismen i denne tankegangen. Under slike forhold vil man være i stand til å følle med på atferden til elevene. Man kan se hvordan de vokser med å gi dem oppgaver å strebe etter. Da de vil få en belønning ved fullført oppdrag. I form av tørre klær, mat ved endt tur. Følelsen av å ha nådd toppen.
Behaviorismen flytter fokuset fra menneske til miljø. Og hvilket miljø er bedre til slike ting enn naturen? Behaviorismen sier også at mennesket unngår det ubehagelige, og streber etter det behaglige. Det tror jeg er sunt som bare det. Eksempel på det er å ta elever med på en fjelltur. I deres øyne ubehagelig. Men hva er det de streber etter da? Det behagelige, som må være å komme frem til målet.


På dette grunnlaget, på et veldig tidlig stadium vil jeg si at mitt pedagogiske grunnsyn Står mellom Behaviorismen og Humanetikken.
Med vekt på undervisning ute, i menneskets naturlige miljø.
Det finns ikke dårlig vær, bare en mengde dårlige uvaner og dårlige klær.
Skolen kan hjelpe til med uvanene, snart blir det vel klær også!

"Le grand tour"

Første praksisperiode nærmer seg med stormskritt. Mange nye inntrykk skal fordøyes, nye barikader skal nedkjempes. For oss som ikke har nevneverdig erfaring fra ”skulevesenet” som mine besteforeldre ville sagt det, blir dette en pekepinn på hvordan utdanningen jeg har valgt fungerer for meg. Endelig har jeg lagt ut på ”le grand tour”. Som Rousseau sa det.
Han mente at ungdom skulle begynne å studere i 15 årsalderen. Viktige emner var historie, kultur litteratur og kunst. Og en viktig studiemetode var å reise rundt å observere og lære.
At det ikke er kunst og kultur jeg skal til Sagvåg skole for å lere meg får så være, men nå er vi i gang!

Nå har skolehverdagen forandret seg mye siden Rousseau kom med sine tanker.
Det er langt tilbake til ideene hans, hvor guttene var mer verdt enn jentene, at mennesket burde skjermes fra omverdenen de første 15 årene, for ikke bli påvirket av det ”utenfor”. I dag kan ikke barn og ungdom unngå å bli truffet av den mektige massemedia bølgen som herjer i hver lille krinkelkrok. Og i dag ser vi vel mer verdi av massemedia sine kanaler, enn ingen kanaler.


Men noe Rousseau sto for, som jeg mener bør stå sterkt i dagens undervisning er at pedagogens rolle er underordnet, at studentens rolle er i høysetet.
For til slutt er det vel elevens behov som skal stå i høysetet.
Dette blir spennende å se, om jeg klarer finne meg selv som den riktige veilederen.

Lærar?

At jeg har valgt å gå lærerskolen er nøye vurdert. Dette fordi jeg har prøvd så mye annet, men hver gang komt tilbake at det er lærer jeg vil bli. Har aldri tillat meg å innrømme at det er lærer jeg vil bli, helt til et mislykket forsøk på å bli ingeniør fikk meg til å innse at læreryrket var meg i et nøtteskall. Tidligere har det virket som jeg har gått inn for å motbevise alle de som har sagt at, ”- Du Magnar blir en dyktig lærer”. Men nå er jeg her, og angrer ikke et sekund.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.

Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.

Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?

Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.

Engelsk disiplin

Jeg uttalte at læreren min tok med seg engelsk disiplin fra sine studier i England.

Med det mente jeg, at Engelske skoler har mye strengere retningslinjer til studenter, td. skoleuniformer, respekt for lærere,felles måltider, yngre når de begynner på skolen,

Kansje en grunn til at jeg fikk dette inntrykket, var hennes tydelige Engelske uttale, skikkelig oxford engelsk. For meg gjorde dette at respekten for henne ble enda større, for i timene følte jeg hun var Engelsk. Jeg oppfattet da Engelskfaget som enda mer givende enn tidligere, for det var så virkelig.

my inglish titsjer :)

Min gode engelsk lærer.

Jeg var ikke realfagenes globetrotter, derfor falt valget på engelsk og samf.fag som studieretningsfag på videregående.
Engelsk ble valgt for jeg likte språket. Snakket greit, men tok med meg mange skrivefeil, noe jeg har måttet jobbe mye med.

Læreren vi hadde kjente jeg fra før, fra 1. klasse. Hun hadde studert i England, samt bodd i New York. Dette medførte hun hadde den faglige ballasten en videregående lærer bør ha,
som så altfor mange dessverre ikke har.
Engelsklæreren min var veldig korrekt. Hun var ikke den typen som brukte mye tid på å vandre rundt grøten. Timene var viet til fag 100 %, noe som var ganske utypisk for hele min skoletid. Jeg merket at Engelsk i 2.klasse ble mer formelt, enn noen undervisning jeg hadde hatt tidligere. De fleste lærerne jeg hadde hatt, åpnet seg veldig privat, og vi viste mye om lærerne. Vedkommende gav meg inntrykk at dette ikke var lek, at dette virkelig måtte tas på alvor.
Som så mange andre, ble sjokket for meg fra 10 kl, til videregående veldig stort. (ped timen. 28.08.08) Jeg fløyt gjennom ungdomskolen, og gikk ut med en høy snittkarrakter. At den gjenspeiler min egeninnsats da, er jeg nå helt sikker på den ikke gjorde. Nivået til de beste elvene var himmelhøyt over hva jeg lå på. Hva som gjorde det er ikke godt og si. Var lærerne da for snille, la de listen for lavt, ville de ha så høyt snitt som mulig, ble det for mye kompis?
Uansett. Engelsklæreren min på videregående fikk meg til å forstå at videregående ikke var en dans på roser. At det måtte tas tak, dette var ikke noe som lå latent for meg.
Hun var opplært i den engelske skolen, noe som hun prøvde printe inn i våre unge sinn. Og litt engelsk disiplin har jo ingen hatt vondt av, og meg selv, som alltid har tatt lett på ting, kom det veldig beleilig, at noen tok meg i ørene.

Blogging å di

Så var vi begynt med Ped.
Dette virker givande. Et fag hvor det kan bli en del diskusjoner i klassen.
Spent på fortsettelsen.

blogging å di..