Pedagogisk grunnsyn

Pedagogisk grunnsyn

De siste årene etter Idrett grunnfag, og frem til i dag har jeg ofte lurt på hvordan jeg kommer til å være som lærer. Hvilke særtrekk kommer jeg til å ha, hvilke metoder kommer jeg til å bruke og hvordan vil jeg takle forskjellige episoder.

Dette kalles vist nok, pedagogisk grunnsyn.
Pedagogisk grunnsyn kan defineres som, hva ligger til grunn for mine handlinger.
Hvilke handlinger er det jeg behøver å gjøre som danner et best mulig samspill i en gruppe.

Her er det jo flere læringsteorier man kan støtte seg til
Kinetiske læringsteori
- De som liker å bruke kroppen i læring

Taktil læringsteori
- De som har kreative evner

Visuell læringsteori
- De som liker å lese og skrive notater

Auditiv læringsteori
- De som liker å snakke og diskutere.

Viss en lærer knytter seg for tett opptil en av disse teoriene, og rendyrker en spesielt, må ikke det nødvendigvis bli en latterlig dårlig lærer?
Om man penser innpå den Humanetiske psykologien, som sier menneske er i sentrum, der selvoppfatning og selvtillit er sentralt må man kunne beherske alle de 4 punktene til punkt og prikke. For meg så er ikke de punktene måter man kan velge å undervise på. Men punkter som man kan plassere elevene i. For i en klasse er det nok elever til å fylle opp alle ”boksene”.

I praksis snakket vi om å se elevene. ikke bare de som kommer inn under 20 % regelen. De 10 % i hver ende som er enten de flinkeste, eller de 10 % i andre enden som ikke er så flinke.

Jeg linker ”menneske i sentrum” til Humanetisk psykologien, men for å ta for meg en litt mer eksentrisk teori. Psykoanalysen. Er det noe fra den jeg kommer til å bruke som lærer?
Jeg kommer nok aldri til å undervise i den oppfatningen at alle nyfødte barn er fylt med syndens skam og besmittelse, men jeg tror jeg kommer til å oppleve tilfeller der barn oppfører seg som Freud beskrev. Blant annet med Id og super ego. Hvor jeg er Id, og er fornuftig, hvor de da er super ego, og veit det beste er å gjøre som jeg sier, men likevel velger noe annet. For å være trass, for å tøffe seg, eller andre grunner.

En ting jeg synes det er for lite av i skolen, er undervisning ute. Skoleturer til fjells, overnatting i telt og slike ting. Mulig noen syns det er litt søkt at jeg nevner dette, men lærdommen er enorm i slike forhold. Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på brøk og grammatikk. Men det som kommer mer og mer i skolen i dag. Noe man ikke klarer unngå. Det er allmenndannelse.

Om vi vil det eller ikke så er skolen i ferd med å skli ut til å bli en oppdragelses anstalt.


Da mener jeg at fjellet er et element man lærer seg
- Respekt for andre
- Selvdisiplin
- Selvbeherskelse
- Samarbeide
- Flytte egne grenser

Man finner et snev av Behaviorismen i denne tankegangen. Under slike forhold vil man være i stand til å følle med på atferden til elevene. Man kan se hvordan de vokser med å gi dem oppgaver å strebe etter. Da de vil få en belønning ved fullført oppdrag. I form av tørre klær, mat ved endt tur. Følelsen av å ha nådd toppen.
Behaviorismen flytter fokuset fra menneske til miljø. Og hvilket miljø er bedre til slike ting enn naturen? Behaviorismen sier også at mennesket unngår det ubehagelige, og streber etter det behaglige. Det tror jeg er sunt som bare det. Eksempel på det er å ta elever med på en fjelltur. I deres øyne ubehagelig. Men hva er det de streber etter da? Det behagelige, som må være å komme frem til målet.


På dette grunnlaget, på et veldig tidlig stadium vil jeg si at mitt pedagogiske grunnsyn Står mellom Behaviorismen og Humanetikken.
Med vekt på undervisning ute, i menneskets naturlige miljø.
Det finns ikke dårlig vær, bare en mengde dårlige uvaner og dårlige klær.
Skolen kan hjelpe til med uvanene, snart blir det vel klær også!