Lærar?

At jeg har valgt å gå lærerskolen er nøye vurdert. Dette fordi jeg har prøvd så mye annet, men hver gang komt tilbake at det er lærer jeg vil bli. Har aldri tillat meg å innrømme at det er lærer jeg vil bli, helt til et mislykket forsøk på å bli ingeniør fikk meg til å innse at læreryrket var meg i et nøtteskall. Tidligere har det virket som jeg har gått inn for å motbevise alle de som har sagt at, ”- Du Magnar blir en dyktig lærer”. Men nå er jeg her, og angrer ikke et sekund.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.

Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.

Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?

Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.