I skrivende stund er jeg nattevakt på et hotell, da en person kommer brautende inn. Vedkommende er 160 høy, og har et snakketøy som ikke harmonerer med høyden. Lettere beruse får han meg til å gi fyr til kompisen sin i døren, en fyr på 2.09 meter. Da jeg snur meg og går inn, sier god kveld og ber de flytte seg fra inngangen hører jeg den lille si, ”ska vri nakken din eg”. Jeg bare går uten og la meg affisere. Etter å ha tenkt meg om, hva gjorde at den lille sa det han sa? Hadde han sagt det om to metersmannen ikke hadde vært der?
Hjemme på bygda har det flere ganger vært basketak på den lokale puben. Basketak er hovedgrunnen til at noen mennesker går ut faktisk. Uansett. Typisk kampoppsett da er at det er en type på ”eifemti” som går i bresjen og fyrer opp stemninga. En innpisker type, og akkurat slik så jeg han jeg møtte i hotell døra. En innpiskertype, som bruker snakketøyet for det er verdt. Men hva betyr det? Er det et rop om hjelp? Har vedkommende behov for å hevde seg? Hva ligger til grunn i oppveksten for slik opptreden? Man skal være forsiktige med å leke hobby psykologer, men jeg mener det er sekundærsosialiseringen som gjør at man gjør slike ting. Individet har fått nye impulser senere i livet, og blir styrt inn på andre veier. Avvikende fra den oppdragelsen man fikk som barn. Detter forutsetter at oppdragelsen var sunn, og at foreldrene prøvde styre ungen inn på den ”rette” vei.
Man hører om foreldre som er veldig avvikende fra normal barneoppdragelse, som likevel får barn som vokser opp blir ansvarsfulle og tar ansvar for egne handlinger. Ofte er ansvarsfølelsen sterkere hos disse barna, pga de gjerne har hatt ansvar for mindre søsken, egne lekser og ansvar for seg selv og eventuelt søsken på ulike sosialiseringsarenaer. Samspillet mellom sosialiseringsinnstansene er viktig for et barn og ungdom sin utvikling, og følelsen av tilhørighet. Et samspill er avhengig av at alle parter involverer seg. Innstansen, barnet og foreldrene. Hva skjer da når foreldrene avviker, og prioriterer vinklubb, jobb og bridgelag istedenfor å følge jenta si på ballett trening, se sønnen sin spille fotballkamp. Jeg har vert med på så mange sosialiseringsinstanser fra jeg var liten, og ingenting gleder en så mye som at foreldrene får med seg at man lykkes, om det er på teater scenen eller fotballbanen. Til kjekkere det er, til tristere er det å se venner, som stiller opp hele tiden er flinke og dedikerer seg selv til det de er med på. Så stiller ikke foreldre opp når det virkelig gjelder en gang.
Foreldrene er nøkkelen for at barn og ungdom skal ha et aktivt liv, på forskjellige sosialiseringsarenaer.
søndag 3. mai 2009
søndag 22. mars 2009
Leik og læring
Da jeg tok årsenhet Idrett ved HSH snakket vi mye om lek og læring. At det er nedtonet i Kunnskapsløftet 06 ser ikke jeg som noe negativt. Det kommer fortsatt frem at leik skal brukes i skolen. Det sies at leik er TPO, og at lek er en stor del av barns oppvekst, og om man klarer flette leken inn i læringen, klarer man å kommunisere med barn på en helt annen måte. At leik er viktig for motorikk, selvstendighet og samarbeid, ta hensyn, initiativtaking normer og regler er det ingen tvil om. Et felles begrep for disse er selvutvikling. Når man i voksen alder finner ut at man vil ta videreutdanning, begynne på klatrekurs eller bestige et høyt fjell kan det være for vi ønsker å utvikle oss selv. Men vi har drevet med selvutvikling helt siden vi ble født. Piaget sier at å leike, hjelper med å assimilere og imitere de inntrykken vi har fra en virkelig situasjon. Vi utvikler oss med leik, og dette mener jeg er viktig når man blir eldre, og begynner på ungdomskolen eller videregående. Å klare utvikle seg som gruppe er viktig da. Plutselig er vi omgitt av mange nye mennesker. Det er en stor overgang for mange. Da er leken et sentralt punkt. Ikke for å lære norsk og matte, men for å lære folk og kjenne, og lære andre folk å kjenne deg.
torsdag 5. mars 2009
Undervisningsplanlegging - samtalen!
Eg trur vi alle er enige med at læreren sin plass, den er på toppen av hierarkiet i klasserommet. Slik må det væra. Som vi har gått gjennom sist uke, står læreren med ansvaret for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningen. Disse tingene som læreren har ansvar for. Blir det tilrettelagt på en ordentlig måte i grunnskolen og ungdomsskolen? Til sammenligning består en 100 % stilling på en videregående skole av 10 økter i uken, hvor da hver økt er 80 minutter. Dette står i stor kontrast til hva tid vi har til rådighet i grunnskolen med planlegging mellom øktene. Jeg er klar over at tyngden av pensum er mye sterkere på videregående, men jeg synes det er for stort sprik mellom grunnskole og videregående.
Dette er teorien, men om det fungerer i praksis har jeg sett flere ganger at det ikke gjør. Når lærere på videregående for 19. Året på rad kommer med de samme plansjene, sier det seg selv at de ikke benytter tiden de har til rådighet godt nok. Som så mye annet her i landet, må ting til gjevnlig kontroll for oppdatering og sjekke at ting holder stand. Slik burde det vert innenfor læreryrket også. Et kontrollorgan som kontrollerer og sjekker at lærerstanden følger utviklingen, og røske de opp fra det samme sporet.
Samtidig må jeg gi honnør til våre praksislærere. Nå har ikke jeg noe eksakt timetall som de underviser i pr. uke. Jeg er som nevnt ovenfor, også klar over at pensum ikke er av den samme vanskegrad som høyere opp i trinnene, men likevel har de et variert opplegg til hver time. I alle fall når vi studenter er til stede.
De er også et godt eksempel på forskjellene med den planstyrte læreren og den lærerstyrte planen. Dette er noe man må ha et våkent øye til. Blir det slik at man skal koste gjennom en time, koste hva det koste vil blir undervisningen veldig stereotyp og firkantet. Jeg mener at, om man klarer å sette i gang en konstruktiv diskusjon i klassen, vil dette være mye mer verdifullt, enn å ikke fullføre det man hadde planlagt. Jeg tror elevene husker enda bedre det de selv snakker om, og det elevene sier mellom seg. De gjør stoffet til sitt eget, og det når lettere inn enn formaninger fra en lærer.
Ut fra dette meiner eg at talen, og evnen til å diskutere og kommunisere med elevene er nøkkel til god læring. Fra mitt ståsted er det nøkkelen i undervisningsplanlegging, og kunne ta seg tid til ting som dukker opp og la elevene være med på å trå stien.
Dette er teorien, men om det fungerer i praksis har jeg sett flere ganger at det ikke gjør. Når lærere på videregående for 19. Året på rad kommer med de samme plansjene, sier det seg selv at de ikke benytter tiden de har til rådighet godt nok. Som så mye annet her i landet, må ting til gjevnlig kontroll for oppdatering og sjekke at ting holder stand. Slik burde det vert innenfor læreryrket også. Et kontrollorgan som kontrollerer og sjekker at lærerstanden følger utviklingen, og røske de opp fra det samme sporet.
Samtidig må jeg gi honnør til våre praksislærere. Nå har ikke jeg noe eksakt timetall som de underviser i pr. uke. Jeg er som nevnt ovenfor, også klar over at pensum ikke er av den samme vanskegrad som høyere opp i trinnene, men likevel har de et variert opplegg til hver time. I alle fall når vi studenter er til stede.
De er også et godt eksempel på forskjellene med den planstyrte læreren og den lærerstyrte planen. Dette er noe man må ha et våkent øye til. Blir det slik at man skal koste gjennom en time, koste hva det koste vil blir undervisningen veldig stereotyp og firkantet. Jeg mener at, om man klarer å sette i gang en konstruktiv diskusjon i klassen, vil dette være mye mer verdifullt, enn å ikke fullføre det man hadde planlagt. Jeg tror elevene husker enda bedre det de selv snakker om, og det elevene sier mellom seg. De gjør stoffet til sitt eget, og det når lettere inn enn formaninger fra en lærer.
Ut fra dette meiner eg at talen, og evnen til å diskutere og kommunisere med elevene er nøkkel til god læring. Fra mitt ståsted er det nøkkelen i undervisningsplanlegging, og kunne ta seg tid til ting som dukker opp og la elevene være med på å trå stien.
Undervisningsplanlegging - samtalen!
Eg trur vi alle er enige med at læreren sin plass, den er på toppen av hierarkiet i klasserommet. Slik må det væra. Som vi har gått gjennom sist uke, står læreren med ansvaret for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningen. Disse tingene som læreren har ansvar for. Blir det tilrettelagt på en ordentlig måte i grunnskolen og ungdomsskolen? Til sammenligning består en 100 % stilling på en videregående skole av 10 økter i uken, hvor da hver økt er 80 minutter. Dette står i stor kontrast til hva tid vi har til rådighet i grunnskolen med planlegging mellom øktene. Jeg er klar over at tyngden av pensum er mye sterkere på videregående, men jeg synes det er for stort sprik mellom grunnskole og videregående.
Dette er teorien, men om det fungerer i praksis har jeg sett flere ganger at det ikke gjør. Når lærere på videregående for 19. Året på rad kommer med de samme plansjene, sier det seg selv at de ikke benytter tiden de har til rådighet godt nok. Som så mye annet her i landet, må ting til gjevnlig kontroll for oppdatering og sjekke at ting holder stand. Slik burde det vert innenfor læreryrket også. Et kontrollorgan som kontrollerer og sjekker at lærerstanden følger utviklingen, og røske de opp fra det samme sporet.
Samtidig må jeg gi honnør til våre praksislærere. Nå har ikke jeg noe eksakt timetall som de underviser i pr. uke. Jeg er som nevnt ovenfor, også klar over at pensum ikke er av den samme vanskegrad som høyere opp i trinnene, men likevel har de et variert opplegg til hver time. I alle fall når vi studenter er til stede.
De er også et godt eksempel på forskjellene med den planstyrte læreren og den lærerstyrte planen. Dette er noe man må ha et våkent øye til. Blir det slik at man skal koste gjennom en time, koste hva det koste vil blir undervisningen veldig stereotyp og firkantet. Jeg mener at, om man klarer å sette i gang en konstruktiv diskusjon i klassen, vil dette være mye mer verdifullt, enn å ikke fullføre det man hadde planlagt. Jeg tror elevene husker enda bedre det de selv snakker om, og det elevene sier mellom seg. De gjør stoffet til sitt eget, og det når lettere inn enn formaninger fra en lærer.
Ut fra dette meiner eg at talen, og evnen til å diskutere og kommunisere med elevene er nøkkel til god læring. Fra mitt ståsted er det nøkkelen i undervisningsplanlegging, og kunne ta seg tid til ting som dukker opp og la elevene være med på å trå stien.
Dette er teorien, men om det fungerer i praksis har jeg sett flere ganger at det ikke gjør. Når lærere på videregående for 19. Året på rad kommer med de samme plansjene, sier det seg selv at de ikke benytter tiden de har til rådighet godt nok. Som så mye annet her i landet, må ting til gjevnlig kontroll for oppdatering og sjekke at ting holder stand. Slik burde det vert innenfor læreryrket også. Et kontrollorgan som kontrollerer og sjekker at lærerstanden følger utviklingen, og røske de opp fra det samme sporet.
Samtidig må jeg gi honnør til våre praksislærere. Nå har ikke jeg noe eksakt timetall som de underviser i pr. uke. Jeg er som nevnt ovenfor, også klar over at pensum ikke er av den samme vanskegrad som høyere opp i trinnene, men likevel har de et variert opplegg til hver time. I alle fall når vi studenter er til stede.
De er også et godt eksempel på forskjellene med den planstyrte læreren og den lærerstyrte planen. Dette er noe man må ha et våkent øye til. Blir det slik at man skal koste gjennom en time, koste hva det koste vil blir undervisningen veldig stereotyp og firkantet. Jeg mener at, om man klarer å sette i gang en konstruktiv diskusjon i klassen, vil dette være mye mer verdifullt, enn å ikke fullføre det man hadde planlagt. Jeg tror elevene husker enda bedre det de selv snakker om, og det elevene sier mellom seg. De gjør stoffet til sitt eget, og det når lettere inn enn formaninger fra en lærer.
Ut fra dette meiner eg at talen, og evnen til å diskutere og kommunisere med elevene er nøkkel til god læring. Fra mitt ståsted er det nøkkelen i undervisningsplanlegging, og kunne ta seg tid til ting som dukker opp og la elevene være med på å trå stien.
mandag 16. februar 2009
Motivasjon
Hvordan påvirker følelsene våre oss når det gjelder vår motivasjon til å utføre de arbeidsoppgavene vi er satt til å gjøre, eller burde gjøre? Oppgaver og arbeid som skal være med på å forme hvordan livene våres skal være, burde ikke motivasjonen være på topp her?
Enten man har et brennende engasjement, eller er lite motivert for eksempelvis skolegang, vil det alltid komme dager hvor motivasjonen er på et labert nivå. Som Imsen skriver (Imsen s375 ), handler motivasjon om hvordan følelser, tanker og fornuft tvinger seg sammen, og gir farge og glød til de handlingene vi utfører. Jeg ser på dette som at om noe av det nevnte ovenfor er på villspor, enten man er følelsesmessig berørt, din fornuft tilsier noe annet, så er motivasjonen fraværende.
Dette merker jeg veldig fort på meg selv. Om en skoledag, en dag på jobb eller en fotballtrening er kjedlig, er det ikke alltid at selve handlingen jeg deltar i er kjedlig, men tankene er helt andre plasser. Ofte skyldes dette negative ting. Om det er ting jeg tenker på, dårlige resultater eller feil fokus, så har mine prestasjoner og tilstedeværelse en tendens til å falle.
Jeg er et følelsesmenneske, og blir i stor grad styrt av mine følelser. Slik tror jeg det må være med alle mennesker til en viss grad. Selvfølgelig går det an å stenge ting ute, og ta seg selv i nakken, og utføre det man skal, og i de fleste tilfeller går dette an.
Jeg nevnte i timen sist uke, at folk har gått av å ta seg et nakketak. Men det er ikke alltid lett å se seg selv i speilet, og finne ut hvor skoen trykker. Men om man er inne i en følelsesmessig periode, og føler alt går i mot, hadde jeg en sjef som sa det er to ting å gjøre.
”Du kan enten sitta å venta på at lynet ska slå ner i dritaren, eller du kan gjera nåke med det”.
Og om å ta nakketak på seg selv er vanskelig, så er det betraktelig enklere å si til seg selv at dette vil jeg ikke være med på, jeg vil utrette noe. Men for å vinkle dette inn på skolegang, og elever.
Er elevene klar over at lærerne er der for å hjelpe de? Eller er elevene der for lærerne sin skyld? Dette er et problem som blir klarere og klarer til høgere opp i trinn man kommer. Jeg kan ikke henvise til noen statistikker, men angsten for og misslykkes hersker i norske skoler. Er lærerne flinke nok til å legge ut frø på et tidlig nok stadiet som penser elevene inn på at det faktisk kan være kjekkere og få 4,5 eller 6 i karakterboken, istedenfor å sikre at en ikke stryker. Flere har nevnt ytre motivasjon her. Med å gi penger eller belønninger om eleven oppnår en viss karakter. Stiller meg tvilende til denne metoden. Gir du hesten en sukkerbit for hver gang du skal leie den inn i stalle, men plutselig slutter. Så kan det godt hende den kommer neste gang, kanskje gangen etter der også, men så vil den tenke det er ikke noe vits å komme inn. For det er tomt med sukkerbiter.
Her tror jeg vi som lærere må på banen på et tidligere stadiet. Jeg sier ikke det er lett, og fasitten har jeg heller ikke, men trua på å prestere må bli større enn angsten for og misslykkes. Klarer vi få den tankegangen inn i skolen?
Enten man har et brennende engasjement, eller er lite motivert for eksempelvis skolegang, vil det alltid komme dager hvor motivasjonen er på et labert nivå. Som Imsen skriver (Imsen s375 ), handler motivasjon om hvordan følelser, tanker og fornuft tvinger seg sammen, og gir farge og glød til de handlingene vi utfører. Jeg ser på dette som at om noe av det nevnte ovenfor er på villspor, enten man er følelsesmessig berørt, din fornuft tilsier noe annet, så er motivasjonen fraværende.
Dette merker jeg veldig fort på meg selv. Om en skoledag, en dag på jobb eller en fotballtrening er kjedlig, er det ikke alltid at selve handlingen jeg deltar i er kjedlig, men tankene er helt andre plasser. Ofte skyldes dette negative ting. Om det er ting jeg tenker på, dårlige resultater eller feil fokus, så har mine prestasjoner og tilstedeværelse en tendens til å falle.
Jeg er et følelsesmenneske, og blir i stor grad styrt av mine følelser. Slik tror jeg det må være med alle mennesker til en viss grad. Selvfølgelig går det an å stenge ting ute, og ta seg selv i nakken, og utføre det man skal, og i de fleste tilfeller går dette an.
Jeg nevnte i timen sist uke, at folk har gått av å ta seg et nakketak. Men det er ikke alltid lett å se seg selv i speilet, og finne ut hvor skoen trykker. Men om man er inne i en følelsesmessig periode, og føler alt går i mot, hadde jeg en sjef som sa det er to ting å gjøre.
”Du kan enten sitta å venta på at lynet ska slå ner i dritaren, eller du kan gjera nåke med det”.
Og om å ta nakketak på seg selv er vanskelig, så er det betraktelig enklere å si til seg selv at dette vil jeg ikke være med på, jeg vil utrette noe. Men for å vinkle dette inn på skolegang, og elever.
Er elevene klar over at lærerne er der for å hjelpe de? Eller er elevene der for lærerne sin skyld? Dette er et problem som blir klarere og klarer til høgere opp i trinn man kommer. Jeg kan ikke henvise til noen statistikker, men angsten for og misslykkes hersker i norske skoler. Er lærerne flinke nok til å legge ut frø på et tidlig nok stadiet som penser elevene inn på at det faktisk kan være kjekkere og få 4,5 eller 6 i karakterboken, istedenfor å sikre at en ikke stryker. Flere har nevnt ytre motivasjon her. Med å gi penger eller belønninger om eleven oppnår en viss karakter. Stiller meg tvilende til denne metoden. Gir du hesten en sukkerbit for hver gang du skal leie den inn i stalle, men plutselig slutter. Så kan det godt hende den kommer neste gang, kanskje gangen etter der også, men så vil den tenke det er ikke noe vits å komme inn. For det er tomt med sukkerbiter.
Her tror jeg vi som lærere må på banen på et tidligere stadiet. Jeg sier ikke det er lett, og fasitten har jeg heller ikke, men trua på å prestere må bli større enn angsten for og misslykkes. Klarer vi få den tankegangen inn i skolen?
onsdag 4. februar 2009
mandag 2. februar 2009
Teknologi og design.
Mitt første møte med Lego League fikk jeg da vi var i oppservasjonspraksis ved sagvåg skole.
Jeg syntes dette så spennende ut, å en annerledes arena elevene kunne utfolde seg på. Et av de spørsmålene jeg stilte meg, var om dette var noe for alle elever, eller om det kun var for de som hadde et sterkt forhold til lego fra før. Det som skulle vise seg i byggeprosessen, var at flere datt utenfor. Et mer planlagt opplegg fra vår side, og et planlagt opplegg rettet mot elevene vil jeg tru vil fungere godt i skolen.
Lego League eventyret vår startet med endring i opplegget da det bare var 2 roboter tilgjengelig. Kanskje det hadde vert mer optimalt om vi hadde vert 2 personer på en robot, dermed hadde alle blitt involverte i alle faser av prosjektet.
Likevel, vi forholder oss til realiteten og de to gruppene ble et faktum. Vi gikk senere sammen om det skriftlige arbeidet, og selve presentasjonen, og dette syntes jeg fungerte fint. Arbeidsfordelingen i vår gruppe var ikke særlig strukturert i byggefasen. Det ble mer til at vi fann vår plass, og spilte på det vi kunne. Sett i ettertid burde nok alle vert involvert mer jevnt, med hensyn til best mulig læringsutbytte. Men på en annen side, så er ikke lego noe fag, og det er kanskje nærliggende at de som har vert borti lego før tar de tyngste løfta.
Byggprosessen var en kjekk og frustrerende på samme tid. Det var artig da vi endelig fikk til noen av oppdragene, men frustrerende da vi ikke viste hvilke oppdrag vi skulle ta, og like mye frustrerende da det var mange ulike meninger om redskaper vi skulle bruke, og hvilke oppdrag vi skulle prøve på.
Jeg kan ta en dose selvkritikk på at jeg gikk i bresjen for å ta de vanskelige oppdragene. Ikke det at vi ikke klarte de, men med hensyn til konkurransen burde vi satset mye hardere på de enkle oppdragene, og redskaper uten så mye finesse. Tidsaspektet i konkurransen var alt for kort til at vi klarte full pott. Likevel syntes jeg dette var en spennende dag, og konkurransen viste at det var to lag som hadde vidt forskjellige roboter og satsningsområder.
Med hensyn til et slik prosjekt i skolen vil eg være forsiktige med å legge føringer for elevene. De finner fort ut hva som vil være mest hensiktsmessig i en slik konkurranse.
Den skriftlige delen av oppgaven, som skulle bunne ut i en presentasjon syntes jeg vi som gruppe fordelte fint. Vi hadde flere gruppemøter, med variert oppmøte, men alle fikk gjort det vi skulle. Noen vil kanskje stille spørsmål om vi fikk riktig læringsutbytte av dette. Det mener jeg at jeg fikk. Da vi jobbet så tett sammen på tvers av gruppene i over ei uke, så plukker man opp ting hele tiden, og da vi fikk den presentasjonen, så var det lærerikt å høre hva alle delene av gruppen kunne presentere.
Selve presentasjonen var kanskje i overkant lang. Men vi følte det ble hensiktsmessig å slå de to gruppene sammen. Og da ble det deretter. Vi kan si at første del av fremførings dagen var lang, da 3 eller 4 grupper presenterte om akkurat det samme temaet. Det var stort sett det samme de hadde å fortelle også, så det synes jeg ikke er noe argument for vår presentasjon var kjedlig.
Praksis dagen var spennende. Jeg gikk hjem med sus i ørene.
Jeg var delansvarlig for bygging av tårn, med Trageton klosser. Vi gav elevene oppdrag fra, bygging av kjente bygninger på Stord, bygge en pyramide, en omvendt pyramide, smale, og høye tårn.
Noe ulik interesse vil det alltid være, men jamt over var det svært lite tull. De to første gruppene (hver gruppe på ca 22 elever) måtte ha litt veiledning for å komme i gang, men resultatene var upåklagelige.
Deltakelsen til elever som har spesialiundervisning syntes jeg var bemerkelsesverdig. De samarbeidet plutselig på likt nivå med de andre. Noe ingeinør kunst var det også å spore. Noen smarte hoder bygget stabilisatorer da tårnene begynte å svaie, mens flere elever kunne forklare hvordan store skyskrapere holdt balansen. Dette var imponerende, da de refererte til et Discovery TV program som jeg selv har sett. Dette viser at unge gutter og jenter plukker opp høyteknologi, og forstår prinsippene.
Høydepunktet var da hver gruppe på slutten av timen skulle samarbeide om å bygge det høyeste tårnet. For så å rase det, dette ble i seg selv en seremoni med nedtelling og mye leven.
Jeg tror elevene har hatt en lærerik dag. Med tanke på samarbeid mellom seg, fordeling og disponering av klosser. Jeg tror noen har lært litt mer om hvordan et tårn er mer stabilt, og hvorfor det er viktig å ”flette” klossene når en skal bygge noe høyt.
Jeg syntes dette så spennende ut, å en annerledes arena elevene kunne utfolde seg på. Et av de spørsmålene jeg stilte meg, var om dette var noe for alle elever, eller om det kun var for de som hadde et sterkt forhold til lego fra før. Det som skulle vise seg i byggeprosessen, var at flere datt utenfor. Et mer planlagt opplegg fra vår side, og et planlagt opplegg rettet mot elevene vil jeg tru vil fungere godt i skolen.
Lego League eventyret vår startet med endring i opplegget da det bare var 2 roboter tilgjengelig. Kanskje det hadde vert mer optimalt om vi hadde vert 2 personer på en robot, dermed hadde alle blitt involverte i alle faser av prosjektet.
Likevel, vi forholder oss til realiteten og de to gruppene ble et faktum. Vi gikk senere sammen om det skriftlige arbeidet, og selve presentasjonen, og dette syntes jeg fungerte fint. Arbeidsfordelingen i vår gruppe var ikke særlig strukturert i byggefasen. Det ble mer til at vi fann vår plass, og spilte på det vi kunne. Sett i ettertid burde nok alle vert involvert mer jevnt, med hensyn til best mulig læringsutbytte. Men på en annen side, så er ikke lego noe fag, og det er kanskje nærliggende at de som har vert borti lego før tar de tyngste løfta.
Byggprosessen var en kjekk og frustrerende på samme tid. Det var artig da vi endelig fikk til noen av oppdragene, men frustrerende da vi ikke viste hvilke oppdrag vi skulle ta, og like mye frustrerende da det var mange ulike meninger om redskaper vi skulle bruke, og hvilke oppdrag vi skulle prøve på.
Jeg kan ta en dose selvkritikk på at jeg gikk i bresjen for å ta de vanskelige oppdragene. Ikke det at vi ikke klarte de, men med hensyn til konkurransen burde vi satset mye hardere på de enkle oppdragene, og redskaper uten så mye finesse. Tidsaspektet i konkurransen var alt for kort til at vi klarte full pott. Likevel syntes jeg dette var en spennende dag, og konkurransen viste at det var to lag som hadde vidt forskjellige roboter og satsningsområder.
Med hensyn til et slik prosjekt i skolen vil eg være forsiktige med å legge føringer for elevene. De finner fort ut hva som vil være mest hensiktsmessig i en slik konkurranse.
Den skriftlige delen av oppgaven, som skulle bunne ut i en presentasjon syntes jeg vi som gruppe fordelte fint. Vi hadde flere gruppemøter, med variert oppmøte, men alle fikk gjort det vi skulle. Noen vil kanskje stille spørsmål om vi fikk riktig læringsutbytte av dette. Det mener jeg at jeg fikk. Da vi jobbet så tett sammen på tvers av gruppene i over ei uke, så plukker man opp ting hele tiden, og da vi fikk den presentasjonen, så var det lærerikt å høre hva alle delene av gruppen kunne presentere.
Selve presentasjonen var kanskje i overkant lang. Men vi følte det ble hensiktsmessig å slå de to gruppene sammen. Og da ble det deretter. Vi kan si at første del av fremførings dagen var lang, da 3 eller 4 grupper presenterte om akkurat det samme temaet. Det var stort sett det samme de hadde å fortelle også, så det synes jeg ikke er noe argument for vår presentasjon var kjedlig.
Praksis dagen var spennende. Jeg gikk hjem med sus i ørene.
Jeg var delansvarlig for bygging av tårn, med Trageton klosser. Vi gav elevene oppdrag fra, bygging av kjente bygninger på Stord, bygge en pyramide, en omvendt pyramide, smale, og høye tårn.
Noe ulik interesse vil det alltid være, men jamt over var det svært lite tull. De to første gruppene (hver gruppe på ca 22 elever) måtte ha litt veiledning for å komme i gang, men resultatene var upåklagelige.
Deltakelsen til elever som har spesialiundervisning syntes jeg var bemerkelsesverdig. De samarbeidet plutselig på likt nivå med de andre. Noe ingeinør kunst var det også å spore. Noen smarte hoder bygget stabilisatorer da tårnene begynte å svaie, mens flere elever kunne forklare hvordan store skyskrapere holdt balansen. Dette var imponerende, da de refererte til et Discovery TV program som jeg selv har sett. Dette viser at unge gutter og jenter plukker opp høyteknologi, og forstår prinsippene.
Høydepunktet var da hver gruppe på slutten av timen skulle samarbeide om å bygge det høyeste tårnet. For så å rase det, dette ble i seg selv en seremoni med nedtelling og mye leven.
Jeg tror elevene har hatt en lærerik dag. Med tanke på samarbeid mellom seg, fordeling og disponering av klosser. Jeg tror noen har lært litt mer om hvordan et tårn er mer stabilt, og hvorfor det er viktig å ”flette” klossene når en skal bygge noe høyt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
