Sosialisering...tanker livee fra Nattevakt!!

I skrivende stund er jeg nattevakt på et hotell, da en person kommer brautende inn. Vedkommende er 160 høy, og har et snakketøy som ikke harmonerer med høyden. Lettere beruse får han meg til å gi fyr til kompisen sin i døren, en fyr på 2.09 meter. Da jeg snur meg og går inn, sier god kveld og ber de flytte seg fra inngangen hører jeg den lille si, ”ska vri nakken din eg”. Jeg bare går uten og la meg affisere. Etter å ha tenkt meg om, hva gjorde at den lille sa det han sa? Hadde han sagt det om to metersmannen ikke hadde vært der?
Hjemme på bygda har det flere ganger vært basketak på den lokale puben. Basketak er hovedgrunnen til at noen mennesker går ut faktisk. Uansett. Typisk kampoppsett da er at det er en type på ”eifemti” som går i bresjen og fyrer opp stemninga. En innpisker type, og akkurat slik så jeg han jeg møtte i hotell døra. En innpiskertype, som bruker snakketøyet for det er verdt. Men hva betyr det? Er det et rop om hjelp? Har vedkommende behov for å hevde seg? Hva ligger til grunn i oppveksten for slik opptreden? Man skal være forsiktige med å leke hobby psykologer, men jeg mener det er sekundærsosialiseringen som gjør at man gjør slike ting. Individet har fått nye impulser senere i livet, og blir styrt inn på andre veier. Avvikende fra den oppdragelsen man fikk som barn. Detter forutsetter at oppdragelsen var sunn, og at foreldrene prøvde styre ungen inn på den ”rette” vei.
Man hører om foreldre som er veldig avvikende fra normal barneoppdragelse, som likevel får barn som vokser opp blir ansvarsfulle og tar ansvar for egne handlinger. Ofte er ansvarsfølelsen sterkere hos disse barna, pga de gjerne har hatt ansvar for mindre søsken, egne lekser og ansvar for seg selv og eventuelt søsken på ulike sosialiseringsarenaer. Samspillet mellom sosialiseringsinnstansene er viktig for et barn og ungdom sin utvikling, og følelsen av tilhørighet. Et samspill er avhengig av at alle parter involverer seg. Innstansen, barnet og foreldrene. Hva skjer da når foreldrene avviker, og prioriterer vinklubb, jobb og bridgelag istedenfor å følge jenta si på ballett trening, se sønnen sin spille fotballkamp. Jeg har vert med på så mange sosialiseringsinstanser fra jeg var liten, og ingenting gleder en så mye som at foreldrene får med seg at man lykkes, om det er på teater scenen eller fotballbanen. Til kjekkere det er, til tristere er det å se venner, som stiller opp hele tiden er flinke og dedikerer seg selv til det de er med på. Så stiller ikke foreldre opp når det virkelig gjelder en gang.
Foreldrene er nøkkelen for at barn og ungdom skal ha et aktivt liv, på forskjellige sosialiseringsarenaer.