Hvordan påvirker følelsene våre oss når det gjelder vår motivasjon til å utføre de arbeidsoppgavene vi er satt til å gjøre, eller burde gjøre? Oppgaver og arbeid som skal være med på å forme hvordan livene våres skal være, burde ikke motivasjonen være på topp her?
Enten man har et brennende engasjement, eller er lite motivert for eksempelvis skolegang, vil det alltid komme dager hvor motivasjonen er på et labert nivå. Som Imsen skriver (Imsen s375 ), handler motivasjon om hvordan følelser, tanker og fornuft tvinger seg sammen, og gir farge og glød til de handlingene vi utfører. Jeg ser på dette som at om noe av det nevnte ovenfor er på villspor, enten man er følelsesmessig berørt, din fornuft tilsier noe annet, så er motivasjonen fraværende.
Dette merker jeg veldig fort på meg selv. Om en skoledag, en dag på jobb eller en fotballtrening er kjedlig, er det ikke alltid at selve handlingen jeg deltar i er kjedlig, men tankene er helt andre plasser. Ofte skyldes dette negative ting. Om det er ting jeg tenker på, dårlige resultater eller feil fokus, så har mine prestasjoner og tilstedeværelse en tendens til å falle.
Jeg er et følelsesmenneske, og blir i stor grad styrt av mine følelser. Slik tror jeg det må være med alle mennesker til en viss grad. Selvfølgelig går det an å stenge ting ute, og ta seg selv i nakken, og utføre det man skal, og i de fleste tilfeller går dette an.
Jeg nevnte i timen sist uke, at folk har gått av å ta seg et nakketak. Men det er ikke alltid lett å se seg selv i speilet, og finne ut hvor skoen trykker. Men om man er inne i en følelsesmessig periode, og føler alt går i mot, hadde jeg en sjef som sa det er to ting å gjøre.
”Du kan enten sitta å venta på at lynet ska slå ner i dritaren, eller du kan gjera nåke med det”.
Og om å ta nakketak på seg selv er vanskelig, så er det betraktelig enklere å si til seg selv at dette vil jeg ikke være med på, jeg vil utrette noe. Men for å vinkle dette inn på skolegang, og elever.
Er elevene klar over at lærerne er der for å hjelpe de? Eller er elevene der for lærerne sin skyld? Dette er et problem som blir klarere og klarer til høgere opp i trinn man kommer. Jeg kan ikke henvise til noen statistikker, men angsten for og misslykkes hersker i norske skoler. Er lærerne flinke nok til å legge ut frø på et tidlig nok stadiet som penser elevene inn på at det faktisk kan være kjekkere og få 4,5 eller 6 i karakterboken, istedenfor å sikre at en ikke stryker. Flere har nevnt ytre motivasjon her. Med å gi penger eller belønninger om eleven oppnår en viss karakter. Stiller meg tvilende til denne metoden. Gir du hesten en sukkerbit for hver gang du skal leie den inn i stalle, men plutselig slutter. Så kan det godt hende den kommer neste gang, kanskje gangen etter der også, men så vil den tenke det er ikke noe vits å komme inn. For det er tomt med sukkerbiter.
Her tror jeg vi som lærere må på banen på et tidligere stadiet. Jeg sier ikke det er lett, og fasitten har jeg heller ikke, men trua på å prestere må bli større enn angsten for og misslykkes. Klarer vi få den tankegangen inn i skolen?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Hei Magnar,
Da var det 2 stars and a wish from me to you;
Først og fremst, takk for et fint innlegg. Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i denne situasjonen du beskriver og jeg personlig har veldig vanskelig for å være 100% tilstede mentalt om det er følelser som opptar meg, især om det er negative følelser/situasjoner. Jeg kjenner ikke oppskriften heller og er helt enig i at det kan være vanskelig, MEN nødvendig å ta seg selv i nakken til tider. Men vi er mennesker og har ikke hverken STOP, PAUSE eller PLAY i den fantastiske hjernen vår, kanskje vi bare må tenke oss til PAUSE...?
En stjerne for at du skriver at truen på å lykkes må bli større enn angsten for å mislykkes, et godt poeng, og mon ikke det er her TPO skal komme oss til hjelp? Vi som lærere må kunne motivere elevene såpass at de får lyst til å lykkes, vi må være optimister og realister, vi må få de til å forstå at det er en grunn til at de bør ta seg selv i nakken og motiveres til å lykkes, vi må gi de gode argumenter for hvorfor det er nyttigt for de å få gode karaktere. Og så må vi gi de truen på at de kan lykkes, vi må vise de at vi heier på de, at vi er der for å hjelpe de og at vi vil de det beste.
Jeg gir deg og en stjerne for spørsmålet ditt;Er elevene klar over at lærerne er der for å hjelpe de? Eller er elevene der for lærerne sin skyld? Det er jeg faktisk ikke sikker på, og jeg har aldri tenkt på det på den måten. Mange elever ser jo på læreren som en plageånd, som hele tiden krever og krever og kun er fornøyd om ting blir sånn som læreren ønsker det. Et veldig interessant og spennende spørsmål. Et wish fra meg er en utdypning av nettopp dette spørsmålet, hva tror du en kan gjøre for å få elevene til å skjønne dette? Hva ville du ha gjort/sagt? Tenker du på elevene som lærerens arbeidsgiver? De burde vel egentlig være det, det er jo elevene som skal sitte igjen med et stort og viktig utbytte?!
Lisa
En nøkkel for at elevene skal skjønne dette,tror jeg, er at det blir bygd opp et gjensidig tillitsforhold. Dette er ikke lett, å fange alle under en kam. Det er også forskjell på hvordan man tilpasser seg en 4. klasse, og en 10. klasse. Som sagt tror jeg nøkkelen er å skape et gjensidig tillitsforhold. Hvor lett det er, og hvordan man gjør det, det får vi ta til neste år!:)
Fint at du poengterer at tanker og følelser fra livet utenfor skolen også blir med inn i klasserommet. Det er det dessverre fort å glemme.
Skjer det dramatiske ting i heimen, vil det selvfølgelig påvirke motivasjonen på skolen. Har du noen ideer om hvordan vi i skolen kan bli flinkere til å fange opp slike viktige sider i elevenes liv?
Du nevner også et annet viktig poeng, at vi av og til må ta oss selv i nakken. Hvordan kan vi bevisstgjøre elevene på dette?
Legg inn en kommentar