hmm

Fikk en tankevekker i dramatimen i dag, som fikk meg til å tenke på læringsstrategier fra den tiden jeg selv gikk på skolen, parallelt med det jeg selv har tatt til meg i drama timene i dag.
I dramatimene har jeg lært mye om at man kan skape mye av lite, hvor lite som skal til for å få fantasien til å løpe, i rolle. Dette har nok mye å gjøre med Annes planlegging, og riktige spørsmål, som hun stiller til klassen, at det heletiden er progresjon i økten.
Jeg merker på meg selv at jeg hele tiden er skjerpet, pågrunn av 2 ting. Korte beskjeder, enkle beskjeder. Helt ubevist har jeg sittet igjen med et utbytte etter hver time.
Tenk så mye man kan få til ut av en liten avisnotis, eller et bilde av en ting, sted. Dette får fantasien til å ta ut på nye veier.

Kontrastene er da store til en episode jeg husker fra tiden min på barneskolen.
Jeg husker vi skulle ha skuespill. Klassen ble delt i to, og vi fordelte rollene selv. Handlingen var lagt til et møterom, og vi hadde alle replikker. Det ble som det sikkert blir veldig ofte rundt om i klasserommene. Stakkato lignende seanser, der vi knytter oss for mye til teksten, og det spontane kommer i skyggen.
Dette kommer nok av at lærere ikke føler seg trygge, men føler likevel de må innom temaet i undervisningen.

Jeg føler jeg opplevd hvordan det ikke skal gjøres, og at man med enkle hjelpemidler kan lokke frem spontanitet, iver og glede, istedenfor å gjøre det for avansert.
Kristin var også inne på det i timen i dag, at forarbeid og forberedelser er alfa omega. Dette gjelder i bunn og grunn alle fag i skolen, men også drama, som jeg har fått mer innsikt i denne høsten.
Dette var mitt syn på et praktisk eksempel i hvordan en lærer ikke behersket en undervisningsform i skolen, og hvordan det er mulig å gjøre undervisning mer spennende

Jean Piaget

Piaget var en forgrunnsfigur i Kostruktivismen, og hans metoder i forskning på kunnskapens struktur er at han jobbet med enkeltindivider og innhentet kunnskap fra virkeligheten til barn. Han var testet ikke store grupper, men brukte en klinisk metode, for å studere enkeltinndividet.
Han studerte barn i en setting, som skulle være lik for alle, og han jobbet med å holde samtalene i gang hele tiden, for å dra mest mulig ut av tankeprosessen til hver enkelt individ.

Nå skal jeg med egne ord, uten oppslagsverk prøve definere Piaget tanker. Grunnbegrepene er enkle, men jeg tror på, det kan være vanskelig å få tak på de.
De består av
Representasjon
Prosess
Motivasjon

Den indre representasjonen består av det som gjerne er stammen i Piagets teori. Begrepet sjema.
Fra barnet er fødd har de noen få sansemotoriske skjema, som griping, suging osv. Disse utvikler seg hele tiden, og etter hvert får barn flere og flere sjema.
De får eksempelvis leker, som de synes er kjekke å leke med, men så finner de ut det er noe inni leken, da blir det med en gang mer spennende å finne ut av hva som er inni leken.
For min egen del kan jeg sammenlikne det med lego. Jeg brukte mye lego, og begynte i det små, med store klosser. Etter hvert, når jeg følte jeg hadde løst koden med de store klossene, ville jeg ha nye utfordringer, så da ble ting mer avansert.
Jeg vil tro at vi i dagens samfunn kanskje kan spore det til dataspill. Da barn ( og voksne) danner skjema på de enkle nivåene, før de tar vanskelighetsgraden høyere etter hvert.
De tingene som vi er mest ute etter i pedagogikk og undervisningssammenheng er de kognitive skjemaene. De kognitive skjemaene er råmateriale for tenking, som igjen betyr at de barn tenker før de handler. De kognitive skjemaene blir ikke utløst av en hendelse. De sitter på et mye høyere mentalt nivå, og kan plukkes frem når en måtte ønske det.

Læringsprosessen
Læringsprosessen kan deles opp i to prosesser som er et ledd i utviklingen. Assimilasjon er den ene. Ifølge Piaget betyr det at nye inntrykk blir knyttet til skjema som barn har fra før.
Dette fører ofte til noen rare sammensetninger, som det er nevnt i Imsen, er det en elev som i 6 års alderen får presentert en – A. Læreren lurer så på hva det er, hvorpå eleven svarer, at det muligens kan være spar ess.
Dette viser at denne eleven hadde en knagg å henge A en på, men ikke helt rett mening.
Dette fører oss over på det andre begrepet, Akkomodasjon.
Dette er en restrukturering av de eksisterende skjemaene, bare at nå er vi i stand til å omdanne de til hver enkelt situasjon. Når den nevnte eleven har kommet litt lenger, vil han forstå, at –A, kan bety både spar ess, og den første bokstaven i alfabetet.
I denne prosessen blir skjemaene også flere. Barn har eksempelvis et skjema om fluer. Dette innebærer alle innsekter som flyr. Etter hvert vil de lage skjema for både veps, mygg og huler. Alså, skjemaene utvikler seg og blir flere.

Så er det motivasjon.
Møter barn en hindring, så mener Piaget at det ligger latent i barns minne, at de ønsker å komme seg videre. Mennesket er generelt nysgjerrige, og vil komme seg vider

"Kartet er ikke terrenget" - Batson.

Piaget utalte at barnet er generelt interessert, og møter de motgang i eksempelvis matteoppgaver, vil de strebe for å klare oppgaven. Ifølge Piaget, og den Konstruktivistiske læringsteori ligger dette latent i alle barn.
Nå vil ikke jeg konkludere med hvorvidt han har rett eller galt, men det bringer meg inn på det jeg skal blogge om i dag.
Ved å studere den Kognitive læringsteorien, samt lese Begynner opplæringen av Marit Høynes har hjulpet meg å belyse noen mørke stier jeg har vert i ferd med å kjøre meg fast på.
Tilpasset opplæring er en av fanesakene i Kunnskapsløftet, og den Kognitive læringsteori legger stor vekt på å tilpasse elevens forutsetninger. Disse to går hånd i hånd her.
Den delen som er i ferd med å lysne for meg, er matterelatert, og omhandler elevenes progresjon og arbeidsmengde, ikke minst hva de skal arbeide med.
Som Imsen belyser i Begynner opplæringen, har jeg også helt ubevist tenkt i feil baner.
Det er en klar forskjell på vanlige rekneoppgaver og tekstoppgaver. Tekstoppgaver kommer også under grubliser.
Mine tanker rundt dette har vert at man begynner med rekneoppgaver, for så gå over til mer avanserte tekstoppgaver når man kommer så langt. Jeg har sett på tekstoppgaver som noe man begynner på når man mestrer regnemetodene.

Etter å ha lest mer om Kognitivismen og begynner opplæringen av Imsen har jeg gjort meg opp andre meninger. For det første er det ikke en elev som er lik. Så hvorfor skal det være slik at alle elever lærer best av å gjøre rekneoppgaver først, for å forstå stoffet.
Det er jo slik at det er flere elever som ser på de generelle regne reglene som døden, og mister helt motet. Men ofte har disse elevene evner utover dette. De har andre knagger å henge ting på, mer konkretiserende metoder å tenke på, og gjerne knytter de til seg begrep i dagliglivet som de behersker, og løser oppgaven på en fortreffelig måte. Kanskje mer i tråd med Piagets teori? Med en riktig og grundig diagnostisering av eleven vil vi som lærere lettere se hvordan man skal finne nivået på hver enkelt elev. Punkter som den kognitive læringsteorien setter klare streker under.
Som Steinar flere ganger har nevnt, så er det ikke gitt at det som fungerer på en klasse fungerer på alle. At læreryrket ikke er A4 har vel vi ferskinger fått oppleve, og inntrykkene av å analysere læringsmiljøene både på individuell og kollektiv basis, i tråd med det Kognitive perspektivet ser jeg i aller høyeste grad viktigheten av.