Pedagogisk grunnsyn
De siste årene etter Idrett grunnfag, og frem til i dag har jeg ofte lurt på hvordan jeg kommer til å være som lærer. Hvilke særtrekk kommer jeg til å ha, hvilke metoder kommer jeg til å bruke og hvordan vil jeg takle forskjellige episoder.
Dette kalles vist nok, pedagogisk grunnsyn.
Pedagogisk grunnsyn kan defineres som, hva ligger til grunn for mine handlinger.
Hvilke handlinger er det jeg behøver å gjøre som danner et best mulig samspill i en gruppe.
Her er det jo flere læringsteorier man kan støtte seg til
Kinetiske læringsteori
- De som liker å bruke kroppen i læring
Taktil læringsteori
- De som har kreative evner
Visuell læringsteori
- De som liker å lese og skrive notater
Auditiv læringsteori
- De som liker å snakke og diskutere.
Viss en lærer knytter seg for tett opptil en av disse teoriene, og rendyrker en spesielt, må ikke det nødvendigvis bli en latterlig dårlig lærer?
Om man penser innpå den Humanetiske psykologien, som sier menneske er i sentrum, der selvoppfatning og selvtillit er sentralt må man kunne beherske alle de 4 punktene til punkt og prikke. For meg så er ikke de punktene måter man kan velge å undervise på. Men punkter som man kan plassere elevene i. For i en klasse er det nok elever til å fylle opp alle ”boksene”.
I praksis snakket vi om å se elevene. ikke bare de som kommer inn under 20 % regelen. De 10 % i hver ende som er enten de flinkeste, eller de 10 % i andre enden som ikke er så flinke.
Jeg linker ”menneske i sentrum” til Humanetisk psykologien, men for å ta for meg en litt mer eksentrisk teori. Psykoanalysen. Er det noe fra den jeg kommer til å bruke som lærer?
Jeg kommer nok aldri til å undervise i den oppfatningen at alle nyfødte barn er fylt med syndens skam og besmittelse, men jeg tror jeg kommer til å oppleve tilfeller der barn oppfører seg som Freud beskrev. Blant annet med Id og super ego. Hvor jeg er Id, og er fornuftig, hvor de da er super ego, og veit det beste er å gjøre som jeg sier, men likevel velger noe annet. For å være trass, for å tøffe seg, eller andre grunner.
En ting jeg synes det er for lite av i skolen, er undervisning ute. Skoleturer til fjells, overnatting i telt og slike ting. Mulig noen syns det er litt søkt at jeg nevner dette, men lærdommen er enorm i slike forhold. Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på brøk og grammatikk. Men det som kommer mer og mer i skolen i dag. Noe man ikke klarer unngå. Det er allmenndannelse.
Om vi vil det eller ikke så er skolen i ferd med å skli ut til å bli en oppdragelses anstalt.
Da mener jeg at fjellet er et element man lærer seg
- Respekt for andre
- Selvdisiplin
- Selvbeherskelse
- Samarbeide
- Flytte egne grenser
Man finner et snev av Behaviorismen i denne tankegangen. Under slike forhold vil man være i stand til å følle med på atferden til elevene. Man kan se hvordan de vokser med å gi dem oppgaver å strebe etter. Da de vil få en belønning ved fullført oppdrag. I form av tørre klær, mat ved endt tur. Følelsen av å ha nådd toppen.
Behaviorismen flytter fokuset fra menneske til miljø. Og hvilket miljø er bedre til slike ting enn naturen? Behaviorismen sier også at mennesket unngår det ubehagelige, og streber etter det behaglige. Det tror jeg er sunt som bare det. Eksempel på det er å ta elever med på en fjelltur. I deres øyne ubehagelig. Men hva er det de streber etter da? Det behagelige, som må være å komme frem til målet.
På dette grunnlaget, på et veldig tidlig stadium vil jeg si at mitt pedagogiske grunnsyn Står mellom Behaviorismen og Humanetikken.
Med vekt på undervisning ute, i menneskets naturlige miljø.
Det finns ikke dårlig vær, bare en mengde dårlige uvaner og dårlige klær.
Skolen kan hjelpe til med uvanene, snart blir det vel klær også!
fredag 26. september 2008
fredag 12. september 2008
"Le grand tour"
Første praksisperiode nærmer seg med stormskritt. Mange nye inntrykk skal fordøyes, nye barikader skal nedkjempes. For oss som ikke har nevneverdig erfaring fra ”skulevesenet” som mine besteforeldre ville sagt det, blir dette en pekepinn på hvordan utdanningen jeg har valgt fungerer for meg. Endelig har jeg lagt ut på ”le grand tour”. Som Rousseau sa det.
Han mente at ungdom skulle begynne å studere i 15 årsalderen. Viktige emner var historie, kultur litteratur og kunst. Og en viktig studiemetode var å reise rundt å observere og lære.
At det ikke er kunst og kultur jeg skal til Sagvåg skole for å lere meg får så være, men nå er vi i gang!
Nå har skolehverdagen forandret seg mye siden Rousseau kom med sine tanker.
Det er langt tilbake til ideene hans, hvor guttene var mer verdt enn jentene, at mennesket burde skjermes fra omverdenen de første 15 årene, for ikke bli påvirket av det ”utenfor”. I dag kan ikke barn og ungdom unngå å bli truffet av den mektige massemedia bølgen som herjer i hver lille krinkelkrok. Og i dag ser vi vel mer verdi av massemedia sine kanaler, enn ingen kanaler.
Men noe Rousseau sto for, som jeg mener bør stå sterkt i dagens undervisning er at pedagogens rolle er underordnet, at studentens rolle er i høysetet.
For til slutt er det vel elevens behov som skal stå i høysetet.
Dette blir spennende å se, om jeg klarer finne meg selv som den riktige veilederen.
Han mente at ungdom skulle begynne å studere i 15 årsalderen. Viktige emner var historie, kultur litteratur og kunst. Og en viktig studiemetode var å reise rundt å observere og lære.
At det ikke er kunst og kultur jeg skal til Sagvåg skole for å lere meg får så være, men nå er vi i gang!
Nå har skolehverdagen forandret seg mye siden Rousseau kom med sine tanker.
Det er langt tilbake til ideene hans, hvor guttene var mer verdt enn jentene, at mennesket burde skjermes fra omverdenen de første 15 årene, for ikke bli påvirket av det ”utenfor”. I dag kan ikke barn og ungdom unngå å bli truffet av den mektige massemedia bølgen som herjer i hver lille krinkelkrok. Og i dag ser vi vel mer verdi av massemedia sine kanaler, enn ingen kanaler.
Men noe Rousseau sto for, som jeg mener bør stå sterkt i dagens undervisning er at pedagogens rolle er underordnet, at studentens rolle er i høysetet.
For til slutt er det vel elevens behov som skal stå i høysetet.
Dette blir spennende å se, om jeg klarer finne meg selv som den riktige veilederen.
onsdag 3. september 2008
Lærar?
At jeg har valgt å gå lærerskolen er nøye vurdert. Dette fordi jeg har prøvd så mye annet, men hver gang komt tilbake at det er lærer jeg vil bli. Har aldri tillat meg å innrømme at det er lærer jeg vil bli, helt til et mislykket forsøk på å bli ingeniør fikk meg til å innse at læreryrket var meg i et nøtteskall. Tidligere har det virket som jeg har gått inn for å motbevise alle de som har sagt at, ”- Du Magnar blir en dyktig lærer”. Men nå er jeg her, og angrer ikke et sekund.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.
Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.
Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?
Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.
Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.
Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?
Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.
tirsdag 2. september 2008
Engelsk disiplin
Jeg uttalte at læreren min tok med seg engelsk disiplin fra sine studier i England.
Med det mente jeg, at Engelske skoler har mye strengere retningslinjer til studenter, td. skoleuniformer, respekt for lærere,felles måltider, yngre når de begynner på skolen,
Kansje en grunn til at jeg fikk dette inntrykket, var hennes tydelige Engelske uttale, skikkelig oxford engelsk. For meg gjorde dette at respekten for henne ble enda større, for i timene følte jeg hun var Engelsk. Jeg oppfattet da Engelskfaget som enda mer givende enn tidligere, for det var så virkelig.
Med det mente jeg, at Engelske skoler har mye strengere retningslinjer til studenter, td. skoleuniformer, respekt for lærere,felles måltider, yngre når de begynner på skolen,
Kansje en grunn til at jeg fikk dette inntrykket, var hennes tydelige Engelske uttale, skikkelig oxford engelsk. For meg gjorde dette at respekten for henne ble enda større, for i timene følte jeg hun var Engelsk. Jeg oppfattet da Engelskfaget som enda mer givende enn tidligere, for det var så virkelig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
