Hvordan påvirker følelsene våre oss når det gjelder vår motivasjon til å utføre de arbeidsoppgavene vi er satt til å gjøre, eller burde gjøre? Oppgaver og arbeid som skal være med på å forme hvordan livene våres skal være, burde ikke motivasjonen være på topp her?
Enten man har et brennende engasjement, eller er lite motivert for eksempelvis skolegang, vil det alltid komme dager hvor motivasjonen er på et labert nivå. Som Imsen skriver (Imsen s375 ), handler motivasjon om hvordan følelser, tanker og fornuft tvinger seg sammen, og gir farge og glød til de handlingene vi utfører. Jeg ser på dette som at om noe av det nevnte ovenfor er på villspor, enten man er følelsesmessig berørt, din fornuft tilsier noe annet, så er motivasjonen fraværende.
Dette merker jeg veldig fort på meg selv. Om en skoledag, en dag på jobb eller en fotballtrening er kjedlig, er det ikke alltid at selve handlingen jeg deltar i er kjedlig, men tankene er helt andre plasser. Ofte skyldes dette negative ting. Om det er ting jeg tenker på, dårlige resultater eller feil fokus, så har mine prestasjoner og tilstedeværelse en tendens til å falle.
Jeg er et følelsesmenneske, og blir i stor grad styrt av mine følelser. Slik tror jeg det må være med alle mennesker til en viss grad. Selvfølgelig går det an å stenge ting ute, og ta seg selv i nakken, og utføre det man skal, og i de fleste tilfeller går dette an.
Jeg nevnte i timen sist uke, at folk har gått av å ta seg et nakketak. Men det er ikke alltid lett å se seg selv i speilet, og finne ut hvor skoen trykker. Men om man er inne i en følelsesmessig periode, og føler alt går i mot, hadde jeg en sjef som sa det er to ting å gjøre.
”Du kan enten sitta å venta på at lynet ska slå ner i dritaren, eller du kan gjera nåke med det”.
Og om å ta nakketak på seg selv er vanskelig, så er det betraktelig enklere å si til seg selv at dette vil jeg ikke være med på, jeg vil utrette noe. Men for å vinkle dette inn på skolegang, og elever.
Er elevene klar over at lærerne er der for å hjelpe de? Eller er elevene der for lærerne sin skyld? Dette er et problem som blir klarere og klarer til høgere opp i trinn man kommer. Jeg kan ikke henvise til noen statistikker, men angsten for og misslykkes hersker i norske skoler. Er lærerne flinke nok til å legge ut frø på et tidlig nok stadiet som penser elevene inn på at det faktisk kan være kjekkere og få 4,5 eller 6 i karakterboken, istedenfor å sikre at en ikke stryker. Flere har nevnt ytre motivasjon her. Med å gi penger eller belønninger om eleven oppnår en viss karakter. Stiller meg tvilende til denne metoden. Gir du hesten en sukkerbit for hver gang du skal leie den inn i stalle, men plutselig slutter. Så kan det godt hende den kommer neste gang, kanskje gangen etter der også, men så vil den tenke det er ikke noe vits å komme inn. For det er tomt med sukkerbiter.
Her tror jeg vi som lærere må på banen på et tidligere stadiet. Jeg sier ikke det er lett, og fasitten har jeg heller ikke, men trua på å prestere må bli større enn angsten for og misslykkes. Klarer vi få den tankegangen inn i skolen?
mandag 16. februar 2009
onsdag 4. februar 2009
mandag 2. februar 2009
Teknologi og design.
Mitt første møte med Lego League fikk jeg da vi var i oppservasjonspraksis ved sagvåg skole.
Jeg syntes dette så spennende ut, å en annerledes arena elevene kunne utfolde seg på. Et av de spørsmålene jeg stilte meg, var om dette var noe for alle elever, eller om det kun var for de som hadde et sterkt forhold til lego fra før. Det som skulle vise seg i byggeprosessen, var at flere datt utenfor. Et mer planlagt opplegg fra vår side, og et planlagt opplegg rettet mot elevene vil jeg tru vil fungere godt i skolen.
Lego League eventyret vår startet med endring i opplegget da det bare var 2 roboter tilgjengelig. Kanskje det hadde vert mer optimalt om vi hadde vert 2 personer på en robot, dermed hadde alle blitt involverte i alle faser av prosjektet.
Likevel, vi forholder oss til realiteten og de to gruppene ble et faktum. Vi gikk senere sammen om det skriftlige arbeidet, og selve presentasjonen, og dette syntes jeg fungerte fint. Arbeidsfordelingen i vår gruppe var ikke særlig strukturert i byggefasen. Det ble mer til at vi fann vår plass, og spilte på det vi kunne. Sett i ettertid burde nok alle vert involvert mer jevnt, med hensyn til best mulig læringsutbytte. Men på en annen side, så er ikke lego noe fag, og det er kanskje nærliggende at de som har vert borti lego før tar de tyngste løfta.
Byggprosessen var en kjekk og frustrerende på samme tid. Det var artig da vi endelig fikk til noen av oppdragene, men frustrerende da vi ikke viste hvilke oppdrag vi skulle ta, og like mye frustrerende da det var mange ulike meninger om redskaper vi skulle bruke, og hvilke oppdrag vi skulle prøve på.
Jeg kan ta en dose selvkritikk på at jeg gikk i bresjen for å ta de vanskelige oppdragene. Ikke det at vi ikke klarte de, men med hensyn til konkurransen burde vi satset mye hardere på de enkle oppdragene, og redskaper uten så mye finesse. Tidsaspektet i konkurransen var alt for kort til at vi klarte full pott. Likevel syntes jeg dette var en spennende dag, og konkurransen viste at det var to lag som hadde vidt forskjellige roboter og satsningsområder.
Med hensyn til et slik prosjekt i skolen vil eg være forsiktige med å legge føringer for elevene. De finner fort ut hva som vil være mest hensiktsmessig i en slik konkurranse.
Den skriftlige delen av oppgaven, som skulle bunne ut i en presentasjon syntes jeg vi som gruppe fordelte fint. Vi hadde flere gruppemøter, med variert oppmøte, men alle fikk gjort det vi skulle. Noen vil kanskje stille spørsmål om vi fikk riktig læringsutbytte av dette. Det mener jeg at jeg fikk. Da vi jobbet så tett sammen på tvers av gruppene i over ei uke, så plukker man opp ting hele tiden, og da vi fikk den presentasjonen, så var det lærerikt å høre hva alle delene av gruppen kunne presentere.
Selve presentasjonen var kanskje i overkant lang. Men vi følte det ble hensiktsmessig å slå de to gruppene sammen. Og da ble det deretter. Vi kan si at første del av fremførings dagen var lang, da 3 eller 4 grupper presenterte om akkurat det samme temaet. Det var stort sett det samme de hadde å fortelle også, så det synes jeg ikke er noe argument for vår presentasjon var kjedlig.
Praksis dagen var spennende. Jeg gikk hjem med sus i ørene.
Jeg var delansvarlig for bygging av tårn, med Trageton klosser. Vi gav elevene oppdrag fra, bygging av kjente bygninger på Stord, bygge en pyramide, en omvendt pyramide, smale, og høye tårn.
Noe ulik interesse vil det alltid være, men jamt over var det svært lite tull. De to første gruppene (hver gruppe på ca 22 elever) måtte ha litt veiledning for å komme i gang, men resultatene var upåklagelige.
Deltakelsen til elever som har spesialiundervisning syntes jeg var bemerkelsesverdig. De samarbeidet plutselig på likt nivå med de andre. Noe ingeinør kunst var det også å spore. Noen smarte hoder bygget stabilisatorer da tårnene begynte å svaie, mens flere elever kunne forklare hvordan store skyskrapere holdt balansen. Dette var imponerende, da de refererte til et Discovery TV program som jeg selv har sett. Dette viser at unge gutter og jenter plukker opp høyteknologi, og forstår prinsippene.
Høydepunktet var da hver gruppe på slutten av timen skulle samarbeide om å bygge det høyeste tårnet. For så å rase det, dette ble i seg selv en seremoni med nedtelling og mye leven.
Jeg tror elevene har hatt en lærerik dag. Med tanke på samarbeid mellom seg, fordeling og disponering av klosser. Jeg tror noen har lært litt mer om hvordan et tårn er mer stabilt, og hvorfor det er viktig å ”flette” klossene når en skal bygge noe høyt.
Jeg syntes dette så spennende ut, å en annerledes arena elevene kunne utfolde seg på. Et av de spørsmålene jeg stilte meg, var om dette var noe for alle elever, eller om det kun var for de som hadde et sterkt forhold til lego fra før. Det som skulle vise seg i byggeprosessen, var at flere datt utenfor. Et mer planlagt opplegg fra vår side, og et planlagt opplegg rettet mot elevene vil jeg tru vil fungere godt i skolen.
Lego League eventyret vår startet med endring i opplegget da det bare var 2 roboter tilgjengelig. Kanskje det hadde vert mer optimalt om vi hadde vert 2 personer på en robot, dermed hadde alle blitt involverte i alle faser av prosjektet.
Likevel, vi forholder oss til realiteten og de to gruppene ble et faktum. Vi gikk senere sammen om det skriftlige arbeidet, og selve presentasjonen, og dette syntes jeg fungerte fint. Arbeidsfordelingen i vår gruppe var ikke særlig strukturert i byggefasen. Det ble mer til at vi fann vår plass, og spilte på det vi kunne. Sett i ettertid burde nok alle vert involvert mer jevnt, med hensyn til best mulig læringsutbytte. Men på en annen side, så er ikke lego noe fag, og det er kanskje nærliggende at de som har vert borti lego før tar de tyngste løfta.
Byggprosessen var en kjekk og frustrerende på samme tid. Det var artig da vi endelig fikk til noen av oppdragene, men frustrerende da vi ikke viste hvilke oppdrag vi skulle ta, og like mye frustrerende da det var mange ulike meninger om redskaper vi skulle bruke, og hvilke oppdrag vi skulle prøve på.
Jeg kan ta en dose selvkritikk på at jeg gikk i bresjen for å ta de vanskelige oppdragene. Ikke det at vi ikke klarte de, men med hensyn til konkurransen burde vi satset mye hardere på de enkle oppdragene, og redskaper uten så mye finesse. Tidsaspektet i konkurransen var alt for kort til at vi klarte full pott. Likevel syntes jeg dette var en spennende dag, og konkurransen viste at det var to lag som hadde vidt forskjellige roboter og satsningsområder.
Med hensyn til et slik prosjekt i skolen vil eg være forsiktige med å legge føringer for elevene. De finner fort ut hva som vil være mest hensiktsmessig i en slik konkurranse.
Den skriftlige delen av oppgaven, som skulle bunne ut i en presentasjon syntes jeg vi som gruppe fordelte fint. Vi hadde flere gruppemøter, med variert oppmøte, men alle fikk gjort det vi skulle. Noen vil kanskje stille spørsmål om vi fikk riktig læringsutbytte av dette. Det mener jeg at jeg fikk. Da vi jobbet så tett sammen på tvers av gruppene i over ei uke, så plukker man opp ting hele tiden, og da vi fikk den presentasjonen, så var det lærerikt å høre hva alle delene av gruppen kunne presentere.
Selve presentasjonen var kanskje i overkant lang. Men vi følte det ble hensiktsmessig å slå de to gruppene sammen. Og da ble det deretter. Vi kan si at første del av fremførings dagen var lang, da 3 eller 4 grupper presenterte om akkurat det samme temaet. Det var stort sett det samme de hadde å fortelle også, så det synes jeg ikke er noe argument for vår presentasjon var kjedlig.
Praksis dagen var spennende. Jeg gikk hjem med sus i ørene.
Jeg var delansvarlig for bygging av tårn, med Trageton klosser. Vi gav elevene oppdrag fra, bygging av kjente bygninger på Stord, bygge en pyramide, en omvendt pyramide, smale, og høye tårn.
Noe ulik interesse vil det alltid være, men jamt over var det svært lite tull. De to første gruppene (hver gruppe på ca 22 elever) måtte ha litt veiledning for å komme i gang, men resultatene var upåklagelige.
Deltakelsen til elever som har spesialiundervisning syntes jeg var bemerkelsesverdig. De samarbeidet plutselig på likt nivå med de andre. Noe ingeinør kunst var det også å spore. Noen smarte hoder bygget stabilisatorer da tårnene begynte å svaie, mens flere elever kunne forklare hvordan store skyskrapere holdt balansen. Dette var imponerende, da de refererte til et Discovery TV program som jeg selv har sett. Dette viser at unge gutter og jenter plukker opp høyteknologi, og forstår prinsippene.
Høydepunktet var da hver gruppe på slutten av timen skulle samarbeide om å bygge det høyeste tårnet. For så å rase det, dette ble i seg selv en seremoni med nedtelling og mye leven.
Jeg tror elevene har hatt en lærerik dag. Med tanke på samarbeid mellom seg, fordeling og disponering av klosser. Jeg tror noen har lært litt mer om hvordan et tårn er mer stabilt, og hvorfor det er viktig å ”flette” klossene når en skal bygge noe høyt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
