Operant betinging og forming av atferd.
Edward Lee Thorndike var den første som rettet fokus på hva som skjer etter responsen er avgitt i forming av atferd, og var på en måte en oppfølger til den klassiske betingingen som omhandlet den automatiske reaksjonen
Effektloven ( 1913) sto sentralt i Thorndike sine ideer, som så at effekten av tilfredsstillelse ( ” a satisfying state of affairs” ) var mye større en om etterfølgelsen av responsen hadde vert negativ ( ”an annoying state of affairs”, Imsen s. 183 ).
Dette kan vi se igjen fra filmen vi så på skolen i dag, Torsdag, Supernanny.
Hva foreldrene har drevet med stiller jeg meg sterkt undrene til, og får jeg en sånn unge selv en gang, må jeg vurdere å sula opp, å ro heim igjen.
Effekten av måten foreldrene taklet barnet på var slett, da de prøvde overgå hverandre, og så ikke at deres oppførsel ikke gagnet jentene positivt. Nå fikk ikke jeg med meg slutten, men tidligere har jeg sett supernanny i aksjon, og de gangene har hun gitt barna noe å strekke seg mot om de er snille, samt en type skammekrok om de ikke oppfører seg. Et klassisk Behavioristisk synspunkt. Nå kommer vi mer inn på Skinner som tok tankene til Thorndike litt lenger. Skinners Han mente det var nettopp slik supernanny gjør som er den riktige metoden. Å gi barna noe å strebe etter, for å søke det gode, for deretter motta belønning, og motsatt.
”Enhver stimulus som etterfølger en respons, er en forsterker hvis den øler sannsynligheten for at responsen skal oppstå i fremtiden”( Skinner, Imsen side 183 )
Slik jeg ser det vil jeg med Thorndike sin ide, bli gla etter et løp, da far minn kommer bort å sier jeg var helt konge, mens med Skinner sine tanker vil jobbe ekstra hardt under løpet for å oppnå best resultat, for jeg veit at far min har stor tro på meg.
Er dette en forenklende tanke?
Men hadde jeg løpt sakte, hadde straff fra far min gjort at jeg hadde løpt fortere neste gang?
Ikke ifølge skinner.
Straff har liten plass i skinners teori. Han mener straff ikke kan knyttes mot en reaksjon, slik at den forsvinner, og at straff er lite nyttig i forhold til det man kan oppnå med ulike måter for belønning.
Nå gjør ikke mitt eventuelle dårlige løp at jeg har dårlig atferd, men felles for teoriene til Thorndike og Skinner er at begge mener at mennesket kan styres og formes ut i fra belønningssystemet. Skinners atferds teorier sto fjellstøtt i skolen på -60 og -70 tallet, og ga følgende retningslinjer:( Didaktisk Arbeid, Lyngsnes, Rismark, s 50.)
- Lærerstoffet brutt opp i små enheter
- Undervis først i det elementære. ( Noe Gry var inne på i mattetimen Torsdag. Da hun mente at eleven burde jobbet lenger med det elementære i barneskolen, slik at de fikk ”putla” på litt selv, skape en egen forståelse før de begir seg ut på vanskeligere oppgaver. Om gry har et Behavioristisk læringssyn vil ikke jeg påstå, men uansett, Mozart kule til Gry.)
- Kunnskapskontroll
- Alle elever kan ikke følge samme tempo.
- Programmer lærerstoffet.
Belønningssystemet tror jeg på selv, jeg klarer lett til å bli styrt av insentiver. Og intensiver mener jeg blir sentralt i hvordan man bruker ytre belønning i skolen.
Ingen elever i skolen er like, og alle har forskjellige behov og forutsetninger. Dette gjør også at den subjektive insentive verdien for hver enkelt elev er forskjellig.
For da å kunne angripe et ”problem” på riktig måte er gode elev- lærer relasjoner viktige, som vi har lest om i ”Kvalitetsskolen” av Ogden (s.131), slik at læreren veit hvilke knapper han skal trykke på for å oppnå best mulig virkning i sin måte å belønne en elev.
fredag 17. oktober 2008
fredag 10. oktober 2008
Etablering av positive elev - lærar -relasjoner
Etablering av positive elev – lærer – relasjoner.
Fra jeg selv gikk på skolen husker jeg godt de lærerne som gjorde inntrykk. Det var de som gav av seg selv, og var interessert i hva vi drei på med på fritida.
Dette gjorde at skuldrene ble senket, og skoledagene gikk mye lettere.
De lærerne derimot som kom for å gjøre en jobb (gjerne vikarer) fungerte i bunn og grunn som roboter.
Med et programfestet manifest som skulle legges frem, arbeides med, så gå ut døra da timen var slutt.
Som det står i boka, Kvalitetsskolen, av Terje Ogden, er bevisthetsnivået hos lærerne viktig.
Dette dreier seg ikke om metoder og teknikker å undervise i, men å ha øynene med seg, på hva som skjer i klasserommet.
Jeg husker selv at jeg kunne irritere meg grønn over medelever som dreiv på bak ryggen til læreren, og jeg kunne ikke fatte å begripe at det var umulig å unngå å se de drev på med tull, som skapte ukonsentrasjon. Er det slik man blir når man blir lærer at men går inn i et konstant tunell syn?
For å unngå slike ting, er det viktig å bli godt kjent med eleven som individ. Skape et tilitsforhold som bygger på gjensidig respekt. Elever er kanskje unge, men jeg tror ikke de er mer avanserte enn de behandler en lærer som voksne, om læreren behandler de som fremadstormende elever.
- Fritidsinnteresser
- Helgesysler
- Aktuelle tv serier / filmer
- Klesmerker / trender
Dette er punkter jeg mener er enkle for en lærer å følle med på. Klarer en lærer å knytte noen band til noen liknende punkter er mye gjort.
Vil likevel presisere om dette går for langt, kan elevene utnytte dette, og presse læreren til å gi klassen, eller enkelt elever for mange ”gullerøtter”.
Å markere at læreren er sjefen er viktig.
Noen ganger er det bare slik at det ikke passer. Kjemien er helt feil, og lærer går ikke sammen med klassen i det hele tatt.
Da vil det være lurt at det er 2 lærere til stede. Så det er flere strenger å spille på, eller at læreren skifter til en annen klasse.
Dårlig kjemi vil tære på lærerne og elevene, og ingen vil sitte igjen som vinner.
Fra jeg selv gikk på skolen husker jeg godt de lærerne som gjorde inntrykk. Det var de som gav av seg selv, og var interessert i hva vi drei på med på fritida.
Dette gjorde at skuldrene ble senket, og skoledagene gikk mye lettere.
De lærerne derimot som kom for å gjøre en jobb (gjerne vikarer) fungerte i bunn og grunn som roboter.
Med et programfestet manifest som skulle legges frem, arbeides med, så gå ut døra da timen var slutt.
Som det står i boka, Kvalitetsskolen, av Terje Ogden, er bevisthetsnivået hos lærerne viktig.
Dette dreier seg ikke om metoder og teknikker å undervise i, men å ha øynene med seg, på hva som skjer i klasserommet.
Jeg husker selv at jeg kunne irritere meg grønn over medelever som dreiv på bak ryggen til læreren, og jeg kunne ikke fatte å begripe at det var umulig å unngå å se de drev på med tull, som skapte ukonsentrasjon. Er det slik man blir når man blir lærer at men går inn i et konstant tunell syn?
For å unngå slike ting, er det viktig å bli godt kjent med eleven som individ. Skape et tilitsforhold som bygger på gjensidig respekt. Elever er kanskje unge, men jeg tror ikke de er mer avanserte enn de behandler en lærer som voksne, om læreren behandler de som fremadstormende elever.
- Fritidsinnteresser
- Helgesysler
- Aktuelle tv serier / filmer
- Klesmerker / trender
Dette er punkter jeg mener er enkle for en lærer å følle med på. Klarer en lærer å knytte noen band til noen liknende punkter er mye gjort.
Vil likevel presisere om dette går for langt, kan elevene utnytte dette, og presse læreren til å gi klassen, eller enkelt elever for mange ”gullerøtter”.
Å markere at læreren er sjefen er viktig.
Noen ganger er det bare slik at det ikke passer. Kjemien er helt feil, og lærer går ikke sammen med klassen i det hele tatt.
Da vil det være lurt at det er 2 lærere til stede. Så det er flere strenger å spille på, eller at læreren skifter til en annen klasse.
Dårlig kjemi vil tære på lærerne og elevene, og ingen vil sitte igjen som vinner.
fredag 3. oktober 2008
Læreforutsetninger
Denne ukens tema er Undervisningsplanlegging. Tenkerne, og ikke minst tankene omkring dette er mange. Jeg vil ta utgangspunkt i Bjørndal og Lieberg sin Didaktiske relasjonsmodell.
”Et skapende og dynamisk samspill mellom lærere og elever anser vi således for å være et av de viktigste kriteriene for god undervisning” (Lyngnes og Rismark s.78.).
Ut fra dette ble den didaktiske relasjonsmodellen, eller, ”diamanten” dannet.
- Læreforutsetninger
- Mål
- Rammefaktorer
- Arbeidsmåter
- Innhold
- Vurdering
Dette er punkt som ”diamanten” bygger på, og jeg skal drøfte det første, læreforutsetninger litt nærmere.
Læreforutsetninger er de forutsetningene en elev har for å ta til seg læring.
Ingen elever er like, og alle har forskjellige forventninger og historier før de setter seg på skolebenken. I den grad TPO er i fokus i dag, så er elevens interesser, historier, evner viktige for å tilrettelegge læring på best mulig måte.
Å bli kjent med elevens forutsetninger er i tråd med både Piagets og Vygotskys tenking.
Likevel er det en forskjell mellom de to store. Piaget fokuserer på hva eleven allerede kan. De selvstendige prestasjonene til hvert individ. Mens Vygotsky retter hovedfokus på den kognitive prosessen, hva som er under utvikling, det uferdige.
Ulikhetsgraden til hver elev er viktig å kunne for å vite hvor man skal legge lista. Det er ikke unormalt at man legger lista like høyt for hele klassen, dette gjør at det er mange som river med glans, og mange som flyr himmelhøyt over.
Her kan også ”headfittingsprinsippet”, ( som egentlig hører under innhold punktet) trekkes inn. Ifølge Vygotsky og Piaget er det viktig at vannsklighetsgraden mellom det man kan fra før og det nye lærestoffet harmonerer. Velger man for enkel vanskelighetsgrad detter hatten ned i ansiktet, for vanskelig, så sitter den for løst på toppen.
Skinner (Behaviorismen) sine tanker kan også knyttes opp mot læringsforutsetninger. Det Behavioristiske synet mente at mennesket var påvirket av miljøet det var i, og at mennesket ble drevet av straff og belønning. Harmonerer ikke dette med Vygotsky og Piaget sine tanker, da de mener at hver elev har forskjellige forutsetninger fra oppveksten? At man må kjenne eleven for å velge den beste belønningen (straff og belønning) som vil gi den beste læringseffekten for akkurat den eleven det er snakk om.
Læreforutsetninger er mangfoldig. I en klasse på 20 elever er det 20 egenarter. Dette sier seg selv at det er mye for en lærer å følge med på. Likevel, det er forventet at en er oppdatert på hver enkelt elev sin ”status” for å holde høyest mulig nivå på undervisningen til hver enkelt elev. For å få grep om dette kan det være nyttig å stille enkle spørsmål som
- Hva eleven kan fra før?
- Hva er nytt for eleven?
- Hva er elevens interesser?
- Har eleven spesielle problemer eller resurser i forhold til undervisningen?
I tilegg til disse punktene som står nevnt i boken (Lyngsnes og Rismark) ville jeg personlig hatt nytte av og vist litt om hva som foregår innenfor husets fire vegger utenom skoletiden. Det kan for eksempel være hendelser som kan være av delikat art man bør styre bort fra eller hendelser man kan gripe fatt i og bruke som ”isbrytere”.
Jeg husker selv jeg syntes det var kjekt når lærere snakket om ting de hadde opplevd utenfor klasserommet, og om ting vi elevene gjorde i fritiden. Dette vil gjøre det lettere å ha øynene med seg, om man vil lære å lese elevene lettere om uforutsette situasjoner oppstår.
”Et skapende og dynamisk samspill mellom lærere og elever anser vi således for å være et av de viktigste kriteriene for god undervisning” (Lyngnes og Rismark s.78.).
Ut fra dette ble den didaktiske relasjonsmodellen, eller, ”diamanten” dannet.
- Læreforutsetninger
- Mål
- Rammefaktorer
- Arbeidsmåter
- Innhold
- Vurdering
Dette er punkt som ”diamanten” bygger på, og jeg skal drøfte det første, læreforutsetninger litt nærmere.
Læreforutsetninger er de forutsetningene en elev har for å ta til seg læring.
Ingen elever er like, og alle har forskjellige forventninger og historier før de setter seg på skolebenken. I den grad TPO er i fokus i dag, så er elevens interesser, historier, evner viktige for å tilrettelegge læring på best mulig måte.
Å bli kjent med elevens forutsetninger er i tråd med både Piagets og Vygotskys tenking.
Likevel er det en forskjell mellom de to store. Piaget fokuserer på hva eleven allerede kan. De selvstendige prestasjonene til hvert individ. Mens Vygotsky retter hovedfokus på den kognitive prosessen, hva som er under utvikling, det uferdige.
Ulikhetsgraden til hver elev er viktig å kunne for å vite hvor man skal legge lista. Det er ikke unormalt at man legger lista like høyt for hele klassen, dette gjør at det er mange som river med glans, og mange som flyr himmelhøyt over.
Her kan også ”headfittingsprinsippet”, ( som egentlig hører under innhold punktet) trekkes inn. Ifølge Vygotsky og Piaget er det viktig at vannsklighetsgraden mellom det man kan fra før og det nye lærestoffet harmonerer. Velger man for enkel vanskelighetsgrad detter hatten ned i ansiktet, for vanskelig, så sitter den for løst på toppen.
Skinner (Behaviorismen) sine tanker kan også knyttes opp mot læringsforutsetninger. Det Behavioristiske synet mente at mennesket var påvirket av miljøet det var i, og at mennesket ble drevet av straff og belønning. Harmonerer ikke dette med Vygotsky og Piaget sine tanker, da de mener at hver elev har forskjellige forutsetninger fra oppveksten? At man må kjenne eleven for å velge den beste belønningen (straff og belønning) som vil gi den beste læringseffekten for akkurat den eleven det er snakk om.
Læreforutsetninger er mangfoldig. I en klasse på 20 elever er det 20 egenarter. Dette sier seg selv at det er mye for en lærer å følge med på. Likevel, det er forventet at en er oppdatert på hver enkelt elev sin ”status” for å holde høyest mulig nivå på undervisningen til hver enkelt elev. For å få grep om dette kan det være nyttig å stille enkle spørsmål som
- Hva eleven kan fra før?
- Hva er nytt for eleven?
- Hva er elevens interesser?
- Har eleven spesielle problemer eller resurser i forhold til undervisningen?
I tilegg til disse punktene som står nevnt i boken (Lyngsnes og Rismark) ville jeg personlig hatt nytte av og vist litt om hva som foregår innenfor husets fire vegger utenom skoletiden. Det kan for eksempel være hendelser som kan være av delikat art man bør styre bort fra eller hendelser man kan gripe fatt i og bruke som ”isbrytere”.
Jeg husker selv jeg syntes det var kjekt når lærere snakket om ting de hadde opplevd utenfor klasserommet, og om ting vi elevene gjorde i fritiden. Dette vil gjøre det lettere å ha øynene med seg, om man vil lære å lese elevene lettere om uforutsette situasjoner oppstår.
torsdag 2. oktober 2008
Jeg tror ikke Økologi kan være et alternativ til behaviorismen.
Økologi tar for seg samspillet i naturen, samspillet mellom organismer og miljøet, og jeg mener ikke at vi skal tilbake på steinalder nivå, men at naturen er en fin læringsarena.
Å overvinne naturen i 6. klasse er ikke mine hensikter, men å harmonere med!
Behaviorismen sier jo at mennesket er formet av naturen, at menneskelig oppførsel er lært eller feillært gjennom stimuli og respons fra det miljøet. Dette er jo en parallell som kan trekkes mellom Økologi og Behaviorismen, men om den ene kan erstatte den andre, tror jeg ikke.
Økologi tar for seg samspillet i naturen, samspillet mellom organismer og miljøet, og jeg mener ikke at vi skal tilbake på steinalder nivå, men at naturen er en fin læringsarena.
Å overvinne naturen i 6. klasse er ikke mine hensikter, men å harmonere med!
Behaviorismen sier jo at mennesket er formet av naturen, at menneskelig oppførsel er lært eller feillært gjennom stimuli og respons fra det miljøet. Dette er jo en parallell som kan trekkes mellom Økologi og Behaviorismen, men om den ene kan erstatte den andre, tror jeg ikke.
fredag 26. september 2008
Pedagogisk grunnsyn
Pedagogisk grunnsyn
De siste årene etter Idrett grunnfag, og frem til i dag har jeg ofte lurt på hvordan jeg kommer til å være som lærer. Hvilke særtrekk kommer jeg til å ha, hvilke metoder kommer jeg til å bruke og hvordan vil jeg takle forskjellige episoder.
Dette kalles vist nok, pedagogisk grunnsyn.
Pedagogisk grunnsyn kan defineres som, hva ligger til grunn for mine handlinger.
Hvilke handlinger er det jeg behøver å gjøre som danner et best mulig samspill i en gruppe.
Her er det jo flere læringsteorier man kan støtte seg til
Kinetiske læringsteori
- De som liker å bruke kroppen i læring
Taktil læringsteori
- De som har kreative evner
Visuell læringsteori
- De som liker å lese og skrive notater
Auditiv læringsteori
- De som liker å snakke og diskutere.
Viss en lærer knytter seg for tett opptil en av disse teoriene, og rendyrker en spesielt, må ikke det nødvendigvis bli en latterlig dårlig lærer?
Om man penser innpå den Humanetiske psykologien, som sier menneske er i sentrum, der selvoppfatning og selvtillit er sentralt må man kunne beherske alle de 4 punktene til punkt og prikke. For meg så er ikke de punktene måter man kan velge å undervise på. Men punkter som man kan plassere elevene i. For i en klasse er det nok elever til å fylle opp alle ”boksene”.
I praksis snakket vi om å se elevene. ikke bare de som kommer inn under 20 % regelen. De 10 % i hver ende som er enten de flinkeste, eller de 10 % i andre enden som ikke er så flinke.
Jeg linker ”menneske i sentrum” til Humanetisk psykologien, men for å ta for meg en litt mer eksentrisk teori. Psykoanalysen. Er det noe fra den jeg kommer til å bruke som lærer?
Jeg kommer nok aldri til å undervise i den oppfatningen at alle nyfødte barn er fylt med syndens skam og besmittelse, men jeg tror jeg kommer til å oppleve tilfeller der barn oppfører seg som Freud beskrev. Blant annet med Id og super ego. Hvor jeg er Id, og er fornuftig, hvor de da er super ego, og veit det beste er å gjøre som jeg sier, men likevel velger noe annet. For å være trass, for å tøffe seg, eller andre grunner.
En ting jeg synes det er for lite av i skolen, er undervisning ute. Skoleturer til fjells, overnatting i telt og slike ting. Mulig noen syns det er litt søkt at jeg nevner dette, men lærdommen er enorm i slike forhold. Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på brøk og grammatikk. Men det som kommer mer og mer i skolen i dag. Noe man ikke klarer unngå. Det er allmenndannelse.
Om vi vil det eller ikke så er skolen i ferd med å skli ut til å bli en oppdragelses anstalt.
Da mener jeg at fjellet er et element man lærer seg
- Respekt for andre
- Selvdisiplin
- Selvbeherskelse
- Samarbeide
- Flytte egne grenser
Man finner et snev av Behaviorismen i denne tankegangen. Under slike forhold vil man være i stand til å følle med på atferden til elevene. Man kan se hvordan de vokser med å gi dem oppgaver å strebe etter. Da de vil få en belønning ved fullført oppdrag. I form av tørre klær, mat ved endt tur. Følelsen av å ha nådd toppen.
Behaviorismen flytter fokuset fra menneske til miljø. Og hvilket miljø er bedre til slike ting enn naturen? Behaviorismen sier også at mennesket unngår det ubehagelige, og streber etter det behaglige. Det tror jeg er sunt som bare det. Eksempel på det er å ta elever med på en fjelltur. I deres øyne ubehagelig. Men hva er det de streber etter da? Det behagelige, som må være å komme frem til målet.
På dette grunnlaget, på et veldig tidlig stadium vil jeg si at mitt pedagogiske grunnsyn Står mellom Behaviorismen og Humanetikken.
Med vekt på undervisning ute, i menneskets naturlige miljø.
Det finns ikke dårlig vær, bare en mengde dårlige uvaner og dårlige klær.
Skolen kan hjelpe til med uvanene, snart blir det vel klær også!
De siste årene etter Idrett grunnfag, og frem til i dag har jeg ofte lurt på hvordan jeg kommer til å være som lærer. Hvilke særtrekk kommer jeg til å ha, hvilke metoder kommer jeg til å bruke og hvordan vil jeg takle forskjellige episoder.
Dette kalles vist nok, pedagogisk grunnsyn.
Pedagogisk grunnsyn kan defineres som, hva ligger til grunn for mine handlinger.
Hvilke handlinger er det jeg behøver å gjøre som danner et best mulig samspill i en gruppe.
Her er det jo flere læringsteorier man kan støtte seg til
Kinetiske læringsteori
- De som liker å bruke kroppen i læring
Taktil læringsteori
- De som har kreative evner
Visuell læringsteori
- De som liker å lese og skrive notater
Auditiv læringsteori
- De som liker å snakke og diskutere.
Viss en lærer knytter seg for tett opptil en av disse teoriene, og rendyrker en spesielt, må ikke det nødvendigvis bli en latterlig dårlig lærer?
Om man penser innpå den Humanetiske psykologien, som sier menneske er i sentrum, der selvoppfatning og selvtillit er sentralt må man kunne beherske alle de 4 punktene til punkt og prikke. For meg så er ikke de punktene måter man kan velge å undervise på. Men punkter som man kan plassere elevene i. For i en klasse er det nok elever til å fylle opp alle ”boksene”.
I praksis snakket vi om å se elevene. ikke bare de som kommer inn under 20 % regelen. De 10 % i hver ende som er enten de flinkeste, eller de 10 % i andre enden som ikke er så flinke.
Jeg linker ”menneske i sentrum” til Humanetisk psykologien, men for å ta for meg en litt mer eksentrisk teori. Psykoanalysen. Er det noe fra den jeg kommer til å bruke som lærer?
Jeg kommer nok aldri til å undervise i den oppfatningen at alle nyfødte barn er fylt med syndens skam og besmittelse, men jeg tror jeg kommer til å oppleve tilfeller der barn oppfører seg som Freud beskrev. Blant annet med Id og super ego. Hvor jeg er Id, og er fornuftig, hvor de da er super ego, og veit det beste er å gjøre som jeg sier, men likevel velger noe annet. For å være trass, for å tøffe seg, eller andre grunner.
En ting jeg synes det er for lite av i skolen, er undervisning ute. Skoleturer til fjells, overnatting i telt og slike ting. Mulig noen syns det er litt søkt at jeg nevner dette, men lærdommen er enorm i slike forhold. Da tenker jeg kanskje ikke først og fremst på brøk og grammatikk. Men det som kommer mer og mer i skolen i dag. Noe man ikke klarer unngå. Det er allmenndannelse.
Om vi vil det eller ikke så er skolen i ferd med å skli ut til å bli en oppdragelses anstalt.
Da mener jeg at fjellet er et element man lærer seg
- Respekt for andre
- Selvdisiplin
- Selvbeherskelse
- Samarbeide
- Flytte egne grenser
Man finner et snev av Behaviorismen i denne tankegangen. Under slike forhold vil man være i stand til å følle med på atferden til elevene. Man kan se hvordan de vokser med å gi dem oppgaver å strebe etter. Da de vil få en belønning ved fullført oppdrag. I form av tørre klær, mat ved endt tur. Følelsen av å ha nådd toppen.
Behaviorismen flytter fokuset fra menneske til miljø. Og hvilket miljø er bedre til slike ting enn naturen? Behaviorismen sier også at mennesket unngår det ubehagelige, og streber etter det behaglige. Det tror jeg er sunt som bare det. Eksempel på det er å ta elever med på en fjelltur. I deres øyne ubehagelig. Men hva er det de streber etter da? Det behagelige, som må være å komme frem til målet.
På dette grunnlaget, på et veldig tidlig stadium vil jeg si at mitt pedagogiske grunnsyn Står mellom Behaviorismen og Humanetikken.
Med vekt på undervisning ute, i menneskets naturlige miljø.
Det finns ikke dårlig vær, bare en mengde dårlige uvaner og dårlige klær.
Skolen kan hjelpe til med uvanene, snart blir det vel klær også!
fredag 12. september 2008
"Le grand tour"
Første praksisperiode nærmer seg med stormskritt. Mange nye inntrykk skal fordøyes, nye barikader skal nedkjempes. For oss som ikke har nevneverdig erfaring fra ”skulevesenet” som mine besteforeldre ville sagt det, blir dette en pekepinn på hvordan utdanningen jeg har valgt fungerer for meg. Endelig har jeg lagt ut på ”le grand tour”. Som Rousseau sa det.
Han mente at ungdom skulle begynne å studere i 15 årsalderen. Viktige emner var historie, kultur litteratur og kunst. Og en viktig studiemetode var å reise rundt å observere og lære.
At det ikke er kunst og kultur jeg skal til Sagvåg skole for å lere meg får så være, men nå er vi i gang!
Nå har skolehverdagen forandret seg mye siden Rousseau kom med sine tanker.
Det er langt tilbake til ideene hans, hvor guttene var mer verdt enn jentene, at mennesket burde skjermes fra omverdenen de første 15 årene, for ikke bli påvirket av det ”utenfor”. I dag kan ikke barn og ungdom unngå å bli truffet av den mektige massemedia bølgen som herjer i hver lille krinkelkrok. Og i dag ser vi vel mer verdi av massemedia sine kanaler, enn ingen kanaler.
Men noe Rousseau sto for, som jeg mener bør stå sterkt i dagens undervisning er at pedagogens rolle er underordnet, at studentens rolle er i høysetet.
For til slutt er det vel elevens behov som skal stå i høysetet.
Dette blir spennende å se, om jeg klarer finne meg selv som den riktige veilederen.
Han mente at ungdom skulle begynne å studere i 15 årsalderen. Viktige emner var historie, kultur litteratur og kunst. Og en viktig studiemetode var å reise rundt å observere og lære.
At det ikke er kunst og kultur jeg skal til Sagvåg skole for å lere meg får så være, men nå er vi i gang!
Nå har skolehverdagen forandret seg mye siden Rousseau kom med sine tanker.
Det er langt tilbake til ideene hans, hvor guttene var mer verdt enn jentene, at mennesket burde skjermes fra omverdenen de første 15 årene, for ikke bli påvirket av det ”utenfor”. I dag kan ikke barn og ungdom unngå å bli truffet av den mektige massemedia bølgen som herjer i hver lille krinkelkrok. Og i dag ser vi vel mer verdi av massemedia sine kanaler, enn ingen kanaler.
Men noe Rousseau sto for, som jeg mener bør stå sterkt i dagens undervisning er at pedagogens rolle er underordnet, at studentens rolle er i høysetet.
For til slutt er det vel elevens behov som skal stå i høysetet.
Dette blir spennende å se, om jeg klarer finne meg selv som den riktige veilederen.
onsdag 3. september 2008
Lærar?
At jeg har valgt å gå lærerskolen er nøye vurdert. Dette fordi jeg har prøvd så mye annet, men hver gang komt tilbake at det er lærer jeg vil bli. Har aldri tillat meg å innrømme at det er lærer jeg vil bli, helt til et mislykket forsøk på å bli ingeniør fikk meg til å innse at læreryrket var meg i et nøtteskall. Tidligere har det virket som jeg har gått inn for å motbevise alle de som har sagt at, ”- Du Magnar blir en dyktig lærer”. Men nå er jeg her, og angrer ikke et sekund.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.
Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.
Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?
Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.
Mine erfaringer med grunnskolen skriver seg tilbake for 3 år siden, under Idrettsutdanningen min. Da var det kun Gym det dreide seg om, men fikk et helt annet bilde på hvor vanskelig det er å legge opp en skolehverdag. Så mange ulike sjeler å ta hensyn til, legge opp opplegg til, ha tillit til.
For jeg observerte at man skal være en ganske sterk person for å ha respekt å tillit hos så mange elever. Det slo meg også at skolehverdagen har forandret seg storslagent siden min egen skolegang.
Det virker som det hele er mer planlagt nå, og at fokus på tilpasset opplæring er mye kraftigere nå enn da.
Jeg tror det blir spennende og få lov til å ta del i å bringe et budskap til elevene. Se hvordan hver enkelt forbedrer seg, reagerer på forskjellige undervisningsmetoder, hvordan jeg blir mottatt som lærer. Hvordan jeg klarer utfordringene med å ha et øye, og et øre til hver elev, klarer jeg behandle alle elevene ”urettferdig” nok.
Dette er utfordringer jeg har tenkt mye på den siste måneden, og jeg kjenner jeg gleder meg.
Noen av de lærerne jeg husker, fortalte ofte kule historier fra jakt turer, fisketurer, fotballkamper de har spilt, eller andre fengende historier. Kommer jeg til å klare det? Få elevene til å sitte som gjerdepåler, med spisse ører når jeg skal fremstå som en rollemodell? Jeg håper det, og jeg gleder meg til å forsøke!
Som vi har snakket om i pedagogikktimene, er det mange som drar frem kontakten med eleven som det de syntes er mest givende med å undervise i skolen .
Her kommer vi litt inn på læreren sine mange roller.
Som en nær bekjent av meg mener, tidligere lærer i over 20 år, så driver lærere i dag mer og mer oppdragelse av barn. Fokus på undervisning svinner hen, for den grunnleggende oppdragelsen er en mangelvare. Jeg har ikke jobbet som lærer i 20 år, men litt har jeg da snappet opp, og at det kan være slik mange steder kan jeg godt forstå. Det er det typisk norske fenomenet, tidsklemma, som spiller dagens samfunn et puss tror jeg. Derfor blir det mindre og mindre tid til samhold i familier, barn er mer og mer på selvstyr, som fører til at de finner egne stier å gå.
Ferden på de nye stiene ender ofte opp som uvaner, de har med seg i sekken til skolehverdagen. En hypotese er at 40 % av en skoletime går med til å få klassen til å falle til ro. Er det et snev av sannhet i dette, er det mange timer gjennom et år, som går til helt andre ting enn undervisning.
Tiltak til dette kan være et tettere samarbeid med foreldrene. Fra 1. klasse.
Samtidig tror jeg det er vannvittig mange naive foreldre der ute, som forventer at lærerne skal ta brasen, at det er lærerne sin feil om det skjer noe. Herlighet, en elev er jo på skolen 5-6 timer om dagen. De andre 18-19 timene, da lever de i en lykkeboble, og er ikke utsatt for påvirkninger fra noen andre hold.
Har den statlige skolen noe å lære fra de få privatskolene i landet?
Som kjent er det ganske upassende å ha flere hatter på hodet på en gang. Noe lærere må vokte seg vell for. Begynner en lærer ha på seg en oppdragelses hatt, en kompis hatt, en foreldre hatt, sier det seg selv at undervisningshatten blir mindre og mindre.
Jeg tror dette er problemer som vokser seg større og større etter hvert, derfor må man være flinke til å se slike situasjoner og få bukt med problemet med en gang. Dette ser jeg for meg kan være en utfordring.
Er det utfordringer av en delikat sak, bør problemet flyttes over til innstanser høyere i systemet, gå inn i materien, og rive ugresset opp med roten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
